Ut paa tur Weblog

27.04.08

La meg starte med å snakke litt om den eldste kampen i menneskets historie. Menneske vs dyreriket. I denne historien, en trøtt olanordmann, mot en frekk gekko fra kambodsja. Jeg har valgt å kalle han gekko lars. Når jeg la meg til å sove i går, hørte jeg noe rasling langs veggene.. Snart etterfulgt av en skvikelyd.. Jeg slo på lyset for å se hva det var, og jepp der stod gekko lars på veggen og lo av meg.. Jeg forsøkte å fange han, men han var alt for rask for meg.. Jeg gav opp og gikk å la meg, men det er ikke så lett å sove når en slik tass driver å kryper rundt sofaen. Så jeg prøvde å fange han igjen, slik var stort sett natten for meg. En natt med lite søvn senere kunne jeg konstatere at dyreriktet vant denne kampen.

Til frokosten snakket jeg og chris mer om barnehjemmet som han jobber med. Jeg spurte pent om jeg fikk bli med en tur, det var ikke noe problem. Chris har motorsykkel her nede i kambodsja da det er det enkleste og billigste fremkomstmiddelet for dem som bor her. Så jeg hoppet skeptisk bak chris og tok et godt tak. Fult av frykt og med gårsdagen møte med trafikken friskt i minne bar det ut på veien. Det er litt pussig, men i alt kaoset så er det faktisk veldig skjelden ulykker sier Chris. Folk er vel vandt med kaoset. Da jeg satt bakpå motorsykkelen til chris, med hodet fult av frykt og fasinasjon, kom jeg til å tenke tilbake i tid. Dere hjemme i raudåna husker sikkert dette godt. En varm sommer, sinsenkrysset, stresset mor og far, tre varme barn i baksettet og en kartbok som ikke viste riktig vei.. Solbriller som gikk en annen vei.. Lurer på hvordan vi hadde klart oss på familietur her i kambodsja..

Vi kom oss trygt frem til barnehjemmet.. Man får så utrolig mange inntrykk og følelser i et sånt møte. Man ser på fasilitetene og kan ikke tro at 78 barn kan dele på så lite.. Men samtidig så er dem så blide og taknemmelige bare for at du kommer å hilser på dem. Var et veldig sterkt møte dette. Dette er noe jeg aldri vil glemme. Etter en hilserunde så dro jeg og chris til datalabben (som er et blikkskur med 6 pcer, to vifter og en pc som ikke funker). Vi fikset litt på pcene siden chris skulle begynne med forelesning i morra. Jeg snakket med noen av barna, Sim Mon Lee en seksten år gammel gutt, jobber nattevakter som sikkerhetsvakt når han ikke er på skolen. Dette for å spare penger til bestemoren sin, og søsteren med fire barn, slik at dem kan få mat. Setter ting litt i perspektiv når jeg tenker på hva jeg jobbet for når jeg var 16 år.. En annen gutt, Kosal Dang, hadde vært vært litt heldigere, alle på barnehjemmet kalte han for movie star. Han hadde vært med i filmen Molly fra 2006, en film som handler om traffiking. Han hadde kommet seg inn på en filmskole som han skulle begynne på etter sommeren, og han var DJ på en uteplass. Når det var tid for oss å dra, så ble ikke det så lett. Var ei lita jente som hadde fulgt etter meg hele dagen og som jeg hadde bært og leket med.. Da hun skjønte at vi var i ferd med og gå, og hun nektet å slippe taket rundt halsen min, var ikke lett å dra fra henne.

På kvelden vandret jeg og Chris til packpakkerland for å spise middag. Jeg kunne ikke la være, så jeg spurte Chris om det var mulig å få jobbe på barnehjemmet som frivillig. Han kunne ikke love noe siden det er mye byråkrati her nede, men vi avtalte at jeg ble med han i morra også. Middagen var som vanlig i asia utrolig god, den var bare slått av regningen. Små pene 15 kroner for middag og drikke, jeg kjente det sunnmørskeblodet bruse igjen.. Chris har vært en hel del ute å reist, her er en link til bloggen hans hvor han faktisk har bilder. (Jeg vet, jeg skal skjerpe meg på bilder).

http://www.notlostdammit.com/

Til sist, men absolutt viktigst, linken til barnehjemmet…

http://www.newfutureforchildren.com/index.html