Ut paa tur Weblog

28.04.08

Det er varmt, svetten renner, jeg har akkurat jaget en sint hær av maur på dør med en kost laget av kvister. En liten gutt napper i skjorten min, ser opp på meg og spørr, ju show me mister JD? Det er en litt absurd situasjon.. Hadde noen fortalt meg for kort tid siden at jeg skulle stå i et blikkskur, plassert i slummen i kambodsja, i rollen som lærer for noen barn. Så tror jeg jaggu jeg hadde bedt dem ta seg en pille av et slag.. Som man kan tippe seg frem til, så gikk det bra å jobbe der for en kort periode. Jeg skal være her i en uke, siden det er vanskelig å få til noe over tid nå, siden man igrunn skal sende inn xantall søknader for frivillighetsarbeid og ha spesial visa. Dette er pga man prøver å bekjempe traffiking av små barn i kambodsja, så byråkratiet er vanskelig.

Jeg og Chris har to undervisningstimer, en om morgenen og en etter lunsj å siesta om ettermiddagen. I dag lærer vi barna om hardware, jeg lærer litt selv også underveis, da pcene er så gamle at jeg ikke har fiklet med slike siden jeg gikk på ungdomskolen.. Vi skal åpne den pcen som ikke virket for å se om vi kan skifte noen komponenter for å få den til å funke. Det er barna som får i oppgave å åpne den. Jeg merker jeg er litt taknemmelig for det.. For min reaksjon ville nok være en ganske annen enn deres. Dem lo når dem fant en dødmus som årsaken for pc-sammenbruddet. Jeg ville nok ha hylt som Macaulay Culkin i Home Alone, om jeg hadde fått det synet servert uten forvarsel, ikke særlig mannlig, I know.. Etter litt vasking og skifting av noen
komponenter så funket faktisk pcen. Har jeg nevnt at det er i et blikkskur vi holder til? Jeg har vel det et par ganger, men jeg føler det er på sin plass å gjøre det igjen.. Det blir helt ulidelig varmt der inne, og pcene dør en etter en som om det var svartedøden for pcer pga varmen og skitten.. Men selv om forholdene er så dårlige, så er barna utrolig interesserte og lærevillige.. Jeg er veldig imponert, når jeg husker tilbake på hvordan jeg var på deres alder med den standaren jeg hadde, så er det rett og slett pinlig..

Etter første undervisningsøkt er over møter jeg og Chris på Sim Mon Lee. Chris vil at vi tre skal stikke ut å spise, siden Sim Mon ikke ser så bra ut.. Helt greit for meg, siden jeg ikke tror magen min takler maten som blir servert på barnehjemmet. Kjøkkenet er plassert utenfor skuret hvor vi har undervisning.. Når jeg spør hvor vi skal gå, så ler chris til meg og sier “were doing it cambodian style”.. Minutter senere befinner jeg meg mellom Chris og Sim Mon på en scooter, trafikk opplevelsen i kambodsja nådde nye høyder i dag. Resten av dagen går med til mye lek og moro med barna, før vi har siste undervisning.. Som går greit uten noen flere sabotasjeforsøk fra naturens side, sett bort fra varmen..

En ting som er fascinerende med Phnom Penh er at her bor i overkant av en million mennesker i denne byen.. Men når man er her så følelse det bare ut som man er på en liten bygd som aldri tar slutt. Her er ingen skyskrapere, dem holder på å bygge to stykker hvor den høyeste er 45 etasjer høy. Men ellers er her bare gamle fransk-koloni bygninger og skur.. Når man kjører rundt i byen så ser man f.eks menn med stråhatt som drar en vogn etter seg og plukker opp flasker for resirkulering. Han har en liten skvike sak i hånden som han går å lager lyd med, for å varsle at han er der( akkurat som isbilen hjemme, bare helt annerledes). Man har nesten ikke lyskryss her, og det er geiter, høns og andre dyr i veien.. Man får kort sagt en landelig følelse av å være her, er ikke noe som tilsier at dette skal være en by som tilsvarer 1/4 av norgesbefolkning…