Ut paa tur Weblog

27.05.08

I dag ble det en ny busstur, men denne gangen med en ny vri. Siden turen til Hue “bare” er på seks timer reiste vi om morgenen. Sett bort i fra at bussen punkterte i ingenmannsland var turen opp veldig bra. Siden vi kjørte i dagslys fikk vi sett mye av Vietnams flotte natur. Vel fremme i Hue klarte vi å krangle til oss et rom til 6 dollars, det var en veldig bra deal. Siden vi fikk aircondition og varmtvann, begge deler er en sjelden luksus. Hue ligner på veldig mange på Hoi An. Den har mye sjarm og en elv som renner gjennom den. Forskjellen slik jeg kan se det er at Hue har mindre skreddere men til gjengjeld har dem noen utrolig flotte parker.

Etter å ha parkert ryggsekkene på rommet dro vi ut for å utforske Hue, målet vårt var festningen Kinh Thanh. Overraskende nok gikk vi oss ikke vill og vi fant festningen. Der møtte vi Tin, en av mange sykkeltaxi sjåfører. I motsetning til de hundre tusen som hadde spurt om vi ville ha en guidet tur rundt byen klarte han å overtale oss til å takke ja. Han var en utrolig morsom skrue, samt at vi var små slitne av gå turen gjorde at han fikk oss med på tur. Etter litt strev og mye latter kom jeg og Harry oss opp i taxien. Den er i grunn ment for en person, og langt i fra to røslige karer som oss to. Men det gikk på et vis, og vi fikk et nytt perspektiv på trafikken og byen. Han tok oss med til to forskjellige tempel, et for damemunker og et for herremunker. Han var veldig flink å fortelle oss de spesielle historiene bak tempelet, han gjorde det med en stor innlevelse. Under krigen ble disse to templene bombet av amerikanerne, munker, kvinner, menn og barn mistet livet. Han viste oss en amerikansk bunker midt i byen, som vi aldri hadde funnet frem til på egenhånd. Det beste med disse plassene var at vi var dem eneste turistene der, og vi fikk se og høre historien hans helt i fred. Han fortalte oss om livet som praktiserende buddhist og hvordan dem trener Kung Fu for å holde kropp og sinn ved like. Tin var rett og slett en alt mulig mann, for han kunne lese hender også. Han tok både min og Harry sin fortid, og jeg må innrømme, han hadde rett i veldig mye av det han sa. Det samme gjaldt Harry, veldig fasinerende. Om fremtiden min kunne han fortelle meg at jeg ville gifte meg i en alder mellom 32 og 36 år, og at jeg kom til å få to døtre. Så får jeg bare ta tiden til hjelp, og la fremtiden vise om han hadde rett.

Det som satte mest inntrykk på meg var imidlertid livshistorien hans. Faren hans ble drept i en tidlig alder, han ble ikke mer en 32 år. Så i en alder av 12 år måtte han ta fars-rollen i familien. Familien flyttet til Siem Reap i Kambodsja for å starte et nytt liv. I en alder av 17 år ble han og hans beste venn hentet av militærpolitiet. Det hendte midt på natten og med håndjern ble dem bokstavligtalt dratt inn i den vietnamesiske hær. Bestevennen hans ble drept kort tid etter i Phnom Phen, mens han overlevde sine 4 harde år i militæret. Tin sa det føltes mer som 40 år enn 4.. Han har jobbet seg ut av en endeløsfattigdom og har nå kone og to barn som han kan forsørge. Han har planer og drømmer om å starte sin egen bedrift, hvor han skal arrangere motorsykkelturer for å vise frem en annen side av Vietnam. Jeg tror han vil lykkes med det…

26.05.08

Tilbrakte natten på nytt i en sovebuss. Denne gangen gikk ikke de tolv timene like glatt unna. Vi hadde nå tydeligvis fått sovebussen som var beregnet på dem lokale. Dette merket jeg fort da sengen min var ca 15-20 cm kortere enn i forrige buss. Selv om jeg ikke fikk strekt bena mine helt ut, så var det fortsatt betydelig bedre enn hva en normalbuss hadde hatt å tilby.

Selv om vi var kommet til en ny by, Hoi An, var prosedyren den samme når vi morgentrøtte gikk av bussen. Ulveflokken var på plass med et smil og et slitsomt pågangsmot til å være så tidlig på morgenen. Trikset er som regel bare å finne sekken sin, gå et lite kvartal ned så konsentrer dem seg om de stakkars sjelene som blir igjen på stoppet og ikke klarer å organisere seg. Det er brutalt men slik er fungerer naturen, de svakeste i flokken blir ofret.. Vi hadde kommet oss unna, trodde vi, slo opp i reisebibelen(Lonely Planet) og var i ferd med å orientere oss om hvor vi befant oss i byen. Da en ensom ulv hadde fulgt etter oss. Vi var et stykke unna hvor vi ville være, men vi bestemte oss for å gå, greit med litt morgentrim. Vi regnet med han ville gi opp etter hvert, men han fulgte etter oss helt til vi sjekket inn hos et gjestehus ca 45 minutter senere. I ettertid syns jeg han viste et imponerende pågangsmot, men der å da ble det en smule slitsomt å høre “Moto Sir” for hver femte meter vi gikk.

Hoi An er en vakker by, den oser av sjarm og man har veldig variert og vakker arkitektur som stammer fra gammelt av. Man har bygninger inspirert av japansk, kinesisk og europeisk arkitektur. Dette er for meg den peneste byen til nå i Vietnam, den har ikke de store moderne bygningene, og området rundt elven er et lite stykke eventyr. Flere timer ble brukt på å se hvor flott denne byen er. Det er veldig fint å gå ned til elven å ta seg en kaffe på en av de mange cafène som ligger langs elven, og bare se på folkelivet mens man slapper av.. Vi rotet oss inn på et marked av den uendelige sorten, det er en intens opplevelse, alle sansene jobber i høyspent mens man prøver å få med seg alt. Alle forskjellige luktene, lydene og rett og slett synet av galskapen. Det ble litt shopping på markedet mens vi først var innom. Jeg slo på stortrommen og kjøpte meg en caps til 15 000 dong, jeg fikk prutet den ned fra 30 000, godt fornøyd med det. Hun var riktig så slu hun gamle damen skal dere vite. 15 000 dong høres kanskje litt overdådig ut for en caps, men i norske valuta er det sånn ca 5 kroner….

Hoi An er virkelig kjent for en ting, skredderne. Vi viste det før vi kom, men det ble virkelig bekreftet til gangs når vi gikk rundt i byen. Jeg tror, uten å ha dekning for tallet, at 90% av alle butikkene i Hoi An enten er skreddere eller skomakere. Så om man vil ha skreddersydde klær eller sko i Vietnam, er Hoi An plassen å skaffe seg dette. Harry valgte å benytte seg av dette tilbudet, jeg stod over da jeg allerede har dekt det behovet i Bangkok…

25.05.08

I dag hadde vi svømming som hovedaktivitet. Det falt seg ganske så naturlig siden vi dro på snorklesafari. Vi ble da hentet av bussen sånn ca kl 07.30 ble vi fortalt dagen i forveien. Ca 07.30 skulle vise seg å bli ca 08.30, men en litt treg start på turen ødelagte ikke dagen vår..

Vår fremkomstmiddel for dagen var en god gammel rusten holk, det har jo sin sjarm så lenge den ikke synker.. Vår turguide var en eldre vietnamesisk kjentmann, med et lurt smil og en god porsjon humor. Han sørget for god stemning gjennom hele turen med sine solide vitser og noe ustødige engelsk. Vårt første stopp var en flytende landsby hvor dem lånte en liten flåte med glassbunn for to pakker sigaretter. Vi dro da av sted til en liten bukt hvor vi ankret opp og snorklingen fant sted. Varm sjø, klar sikt, korall rev og tropiske fisker, den perfekte kombinasjonen for et snorkleeventyr. Etter et par timer i det våtelement var det tid for lunsj og neste øy. På vei til neste øy dekket mannskapet på langbord med all slags mat man kan tenke seg. Sjømat, kjøtt, ris, nudler og frukt stod på menyen. Alle fikk utlevert en bolle og spisepinner, så var det bare å forsyne seg. Det ble en veldig koselig og sosial lunsj. På den neste øyen var det div vannaktiviteter som stod på agendaen, vannscooter, paragliding, wakeboard, med mer eller rett og slett slappe av i en hengekøye på stranden. Den kjipeste jobben på denne plassen måtte være jobben som søppelmann. Ikke det at plukke søppel nødvendigvis er særlig glamorøst andre plasser. Men det var to stakkars sjeler som hadde som oppgave å holde stranden og havet i strandsonen ren. Så dem stod ute blant bølgene og plukket det som måtte være av søppel i havet. Litt kjedelig når alle rundt deg kjører vannscooter og har det moro.

Etter nesten to timer med lek og moro satte vi kursen for den siste øya. Men før vi kom dit tok vi en liten pitt stopp i en ny bukt, det var nå tid for happy hour! Happy hour var da at alle fikk utdelt flyteringer og en av besetningene ble plassert i en slags flytende bar. Hvor han delte ut vin til oss som lå og fløt rundt han. Det er sjelden vin har smakt så godt som når den blir servert på havet, mens man flyter rundt og ser på den vakre naturen rundt seg..

Siste stopp på turen var hai akvariet. Det var en gammel båt bygget om til et svært akvarium, med alle typer fisker og selvfølgelig masser av hai. Greit å se på hai når man har en tykk glassplate mellom deg og dem, litt verre når man ser dem under beina mens man svømmer kan jeg tenke meg..

En morsom ting med dette opplegget er at, selv om det er en hel del båter som kjører innom ca den samme ruten så har dem bare en brygge på øyene. Så når man har opptil 15 båter som kommer og går til forskjellige tider, så er det opplagt det blir en del kaos. Null klaring mellom båtene, små kollisjoner, masse roping og kjefting.. Vet ikke helt hvorfor, men det minner meg mye om torskefiske med far, bare 30 grader varmere, litt annet landskap og en flokk med vettskremte turister opp i det hele….

24.05.08

Etter gode 11 timer på bussen var vi fremme ved Nha Trang. Sovebuss er en glimrende måte å reise på. I hvert fall når jeg fikk en seng hvor jeg fikk strekt min 185 cm lange kropp helt ut. Det er en litt snillere måte å reise på for kroppen min, enn å sitte i fosterstilling i en normal buss. En annen flott side ved sovebuss er at man faktisk sparer en overnatting mens man reiser(mitt sunnmørskesinn lyser gjennom igjen). Eneste som er litt forstyrrende er at buss-sjåføren ikke akkurat tar hensyn til at det er en sovebuss. Dem er like glad i villmannskjøring og å tute, som alle andre i trafikken her nede er.

Vi snublet ut av bussen kl 6 om morgenen, og prøvde etter beste evne å si nei på en høflig til sjåførene som ventet på utsiden. Det blir veldig intenst når man akkurat har våknet, kommet til en ny by og må forholde seg til mennesker som drar deg i alle retninger og krangler seg mellom hvem som vet om det beste hotellet og kan gi deg best pris. Man får følelsen av å være noen stakkars lam som blir kastet til ulvene når man kommer ut av bussen. Etter noen anstrengte smil og “no thank you” klarte vi å komme oss unna den sultne ulveflokken og leitet frem et billig og bra gjestehus.

Nha Trang ble “oppdaget” av amerikanske soldater under Vietnam krigen, i søken på en plass for hvile og komme seg etter slagene. Om GI joe guttene gjorde noe som helst bra i Vietnam, så må det være å gjøre denne lille perlen kjent for turistene. Nha Trang er en utrolig flott strandby som er i stadig utvikling. Man har en vakker strandpromenade som er ren og pen, utsmykket med palmetre og blomstrer.

Vi valgte å tilbringe dagen på denne nesten endeløse hvite sandstranden. Vannet var varmt og godt, så det ble tilbrakt noen timer i det våte element. En ganske så deilig ting med å reise når det er “low season” er at man får stranden nesten helt for seg selv. Denne stranden er som oftes overfylt med turister når det er høysesong. Det er veldig avslappende at nesten eneste lyden på stranden er bølgesuset, kun avbrutt av gamle damer som selger drikke, frukt og mat.. Man trenger med andre ord ikke forlate stranden for noe..

På kvelden etter at vi hadde spist dro vi for å ta noen øl og spille litt biljard. Nok en gang følte jeg takknemlighet for at det var “low season“. Om jeg skal være forsiktig så kan jeg kalle meg selv evneveik når det kommer til biljard. Mens Harry som den engelskmannen han er, har noen timer med biljard bak seg på den lokale puben i England. Så det var heldigvis få vitner til nedslaktingen av Norge i landskampen Norge mot England i biljard…

Jeg har forresten funnet den store kjærligheten i Vietnam. Ca Phe Sua, det er sort vietnamesisk kaffe med en spesiell søt melk i, det er helt himmelsk godt. Vanlig kaffe smaker nå bare vondt etter jeg har fått smaken av Ca Phe Sua.

23.05.08

Tidlig oppe, er nesten litt stolt over det faktum at jeg ikke har sovet bort en eneste dag mens jeg har vært på tur.. Cu Chi tunnelene stod først på agendaen i dag. Etter en god times kjøretur ut av Saigon sentrum var vi fremme. Det første vi fikk servert var en sort hvitt dokumentar om kampene som utspant seg i området og hvordan menneskene levde i dette tunnelsystemet. Dette var en god start da det gav mer mening til det vi senere fikk se og oppleve. Det ble demonstrert hvordan vietcong brukte hemmelige luker for å angripe amerikanerne bakfra. Disse lukene var umulig å se med det blotte øyet, en i gruppen stod faktisk på luken mens vi leitet etter den. Vi fikk se og demonstrert fellene som vietcong benyttet seg av. Det var veldig utspekulerte og makabre feller.. Mens vi fikk fellene demonstrert slo det meg at, om jeg var i vernepliktig alder på slutten av 60 tallet ville jeg nok ha valgt hippienes side. Vi fikk mulighet til å skyte med våpnene dem benyttet seg av i løpet av krigen. Jeg føler meg ikke så veldig krigersk, det samt at det var svindyrt gjorde at jeg stod over..

Høydepunktet på turen kom når vi fikk forsøke å gå i tunnelene. Om man lider av klaustrofobi er dette noe man absolutt skal styre unna. Det var så lavt at jeg nesten måtte krype og så trangt at jeg kunne ikke ta ut armene mine. Noen plasser var det også ikke satt på noe lys, der kom fargen svart virkelig til sinn rett. Jeg kunne ikke se hånden om jeg tok den opp foran meg, og i hvert fall ikke personen foran meg. Det var noen små øyeblikk der jeg lurte på om jeg hadde tatt en feil sving og skulle tilbringe resten av mine dager i Cu Chi tunnelene ved Saigon. Denne tunellen var bare på 70 meter, for meg kunne den ha vært på 70 Km. Det er veldig vanskelig å forestille seg at mennesker faktisk levde i disse tunnelene under krigen…

Cu Chi turen hoppet vi av bussen i en ukjent del av byen (vi bommet litt på kartet fant vi ut etter at bussen hadde kjørt). Men min filosofi om utforskning av nye plasser er at, å gå seg vill er den beste måten å lære plassen å kjenne. Det går jo som oftest bra og jeg har alltid klart å holde meg innenfor bygrensen.. Vi snublet innom et kvartal med en veldig gjennomført og spenstig arkitektur. I mangel på bedre navn kaller jeg den for sukkertøygaten. Husene så ut som små dukkehus, og valget av farger var modig. Rosa, mintgrønt, lyseblått, gult og oransje i en herlig forening. Jeg misstenker denne gaten for å være hippienes siste bidrag til Vietnam.. Vi fant til slutt krigsmuseumet som vi lette etter, det var noen utrolig bra utstillinger der, anbefaler det om noen skulle ta turen innom Saigon engang.

I Norge bor det litt over 4 millioner mennesker, man merker ikke det siden befolkningen er spredt utover vårt langstrakte land. Bare i Saigon er det over 4 millioner motorsykler, det merker man lett når man skal forsøke å krysse gaten..

Vi tok nattbussen fra Saigon til Nha Trang, dette er en 12 timers busstur, og jeg merker allerede nå jeg er glad vi tok sovebussen. På vei ut av Saigon legger jeg merke til et stort neon skilt som lyser på toppen av en av mange skyskrapere. “Perfect USA” står det bare, etter dagens historieleksjoner finner jeg det herlig ironisk å se på toppen av et bygg i Saigon..

22.05.08

I min kamp med å gni søvnen ut av øynene, merker jeg at jeg angrer på vi så kampen i går. En times søvn er kanskje litt i underkant ja.. Til vårt hell var ikke bussen til Vietnam full, så vi klarte å lure til oss hvert vårt sete, man tar i mot den lille luksus man kan på tur.. Den seks timers bussturen gikk rimelig fort, jeg antar det ikke er så unormalt når man sover hele veien. Grenseovergangen til Vietnam var et maraton i passkontroll. Jeg tror passet mitt skiftet hender syv ganger før jeg fikk det tilbake og var på vietnamesisk jord.

Bussturen tar kanskje bare seks timer, men jeg innså rask at reisen i tid og utvikling var mer lik 30 år. Vietnam fremstår som et mye renere og alt viker mye mer organisert. Man merker at landet er mye mer utviklet enn sin nabo og er fremdeles i rivende utvikling. Saigon er virkelig en stor by, om Phnom Phen var en endeløs landsby er Saigon en endeløs storby. Etter en times kjøring gjennom nesten identiske gater fylt med mange småbutikker kom vi frem til backpakker området. Vi slet litt med å faktisk finne backpakker området, men etter å ha rotet oss inn i en liten sidegate åpnet det seg opp en trang labyrint av gater med gjestehus. Familiene som leier ut rom bor gjerne i lobbyen av gjestehuset, så man får en ganske så intim og koselig stemning i området. Vi bestilte oss billetter til Cu Chi tunnelene og åpen bussbillett til Hanoi for neste dag. Vi valgte sovebusser, prisen var så absolutt overkommelig med sine 38 dollars pr billett. Buss-selskapet reklamerte med big and comphy beds, er litt spendt på hvordan det er i min målestokk.

Vi brukte resten av dagen på å utforske Saigon, vi snublet innom en genial cafe. Den hadde tre etasjer, hvor dem i toppetasjen hadde en liten kinosal hvor det var gratis å se film. Det var noen himmelske stresslesser av stoler, veldig deilig når man har tilbrakt noen timer på buss og trasking i gatene, og en liten rød knapp for å tilkalle betjeningen om man ønsket forfriskninger. Skamløs luksus. Vi så filmen Iron Man det var opplagt piratversion vi så på, siden filmen var merket med en advarsel om at filmen kun var for kritikere og ikke for offentligvisning. Men i Vietnam tar man ikke advarsler fra amerikanske selskap så tungt, man har jo slått dem engang før..

21.05.08

I dag var min tyngste dag så langt på denne turen. Det var tid for å ta farvel med barna på barnehjemmet. Det er noen dager man vet kommer og vil bli tunge, men samme hvor mye man forbereder seg på det, så har det ikke noe å si. Det er vanskelig å beskrive det med ord, men når små barn man har blitt så glad i spør hvorfor jeg må dra og om jeg ikke kan bli litt til, så er det umulig å finne et svar som er godt nok. Både for dem og meg… Jeg skulle gjerne ha blitt litt til jeg fant mange grunner til å bli. Jeg hadde fått med meg khmer staben sin store fest, bryllupet som jeg var invitert til og jeg hadde sluppet å ta farvel med barna… Det var ikke med et lett hjerte jeg satt på motorsykkelen, mens barna sprang rundt meg å vinket farvel når jeg forlot barnehjemmet for siste gang.. Jeg finner det ganske ironisk at den fineste dagen jeg har hatt i Kambodsja var også den tyngste, det var ikke en sky på himmelen hele dagen…

Senere på kvelden møtte jeg Harry som kom ned fra Siem Reap, vi dro for å bestille billetter til Vietnam i lag. Etter å ha pakket sekken tok jeg og Harry turen ned til lakeside for å se CL finalen. Valget falt på Nr 9(et gjestehus) hvor dem hadde satt opp storskjerm til ære for kampen. Finalen gikk selvfølgelig til ekstraomganger og straffespark, som oftest hadde jeg ikke hatt noe i mot dramaet. Men med tanke på at jeg skulle opp kl 6 neste dag, hadde det vært fint om dem holdt seg til 90 minutter..

20.05.08

Tok bussen ned til Phnom Phen, på denne turen fikk jeg bekreftet en av bakdelene ved å sove relativt tungt, som jeg har en tendens til å gjøre. Jeg la meg til å sove, da det ikke er så mye annet å finne på når man sitter på bussen. Det er da om man ikke har asiatisk karaoke som sin store lidenskap.. Jeg våknet opp, med en vanvittig hodepine og var gjennomsvett. Det tok meg et par minutter før jeg innså at bussen stod stille og jeg var den eneste personen igjen i bussen. Bussen hadde brutt sammen og mine medpassasjerer hadde vært smarte nok til å gå ut i skyggen. En buss uten aircondition på, i solsteken, kan lett forveksles med en stekeovn. Akkurat det kan jeg skrive under på med god samvitighet. Noen ganger er det fint å ha et godt sovehjerte, andre ganger er det ikke fult så bra..

Det ble en rolig dag i Phnom Phen, med en kortspill turnering med naboene. På kvelden tok Chris meg med til den beste mexicanske restauranten, som også er den eneste mexicanske restauranten i Phnom Phen, hvor vi møtte noen venner av han fra statene. Det ble mye god mat og god stemning.

19.05.08

Klokken er litt over fem om morgenen, med en kropp som ikke helt skjønner hva den gjør oppe så tidlig, går jeg over bruen mot Angkor Wat. Det er et mektig syn som møter meg, tanken på at mennesker har bygget dette for over tusen år siden ved håndkraft får meg til å føle meg litt puslete. Solen har ennå ikke meldt sin ankomst, så vi velger å gå til den andre enden av tempelet hvor det ikke har samlet seg så mye folk. Det er ikke akkurat en liten spasertur, men vi finner oss et bra punkt hvor vi kan se soloppgangen. Når solen titter litt morgentrøtt, som vi på alle mulig måter er, over trærne er det et mektig syn. Denne dystre tusen år gamle konstruksjonen blir farget i et flott gult lys og detaljer i bygget kommer til sin rett, detaljer som vi ikke har lagt merke til i mørket.. Jeg tror ingen sa noe som helst i løpet av en halv time, alle tre satt stille og prøvde å ta inn over seg det vi var så heldige å få oppleve. Om man noensinne tar turen innom Kambodsja, vil jeg si det er en plikt å oppleve Angkor Wat i soloppgangen, det er i hvert fall min mening etter å få sett det med mine egne øyner.

Vi hadde avbrutt nattesøvnen til en tuk tuk sjåfør kl halv fem i natt, jeg tror ikke han hadde så mye i mot det siden vi leide han for hele dagen. Prisen var ikke så ille, 12 dollars for en hel dag, avstandene mellom templene kan bli ganske lange så det anbefales sterkt å skaffe seg en tuk tuk eller moto for dagen. Selv om vi hadde tuk tuk ble det en hel del trasking, men det er jo alltid flott med litt mosjon. Været skuffet oss heller ikke, det holdt seg flott nesten hele dagen, vi fikk litt regn på slutten, men det var mer som en velkommen avkjøling. Siden vi bare brukte en dag på tempeltitting så vi kun de mest kjente, som Bayon (et tempel med mange svære ansikt kuttet ut i stein ), Ta Prohm ( tempelet som ble brukt under innspillingen i en av Tomb Rider filmene, har trær som vokser inn i templet. ) Ta Keo ( en pyramidelignende tempel, med en vannvittig bratt trapp opp) Terrace of Elephants( et flott tempel hvor kongen lot seg underholde av elefantkamper på en eng nedenfor) og mange mange flere…

Vi valgte å droppe guide, siden å ha en person gjete deg gjennom dagen ikke er særlig fristende. Samt at det kostet 30 dollars. Vi tok da rollen som guide selv, det var da hver sin gang å fortelle/finne opp historien bak de forskjellige templene. Noe som førte til mange oppfinnsomme og morsomme historier. Johan gjør ting han ikke kan øyeblikket kom ved Ta Keo tempelet. Av og til kan man bli litt for stor i munnen, og ende opp med å gjøre ting man angrer på. I dette tilfellet var det å klatre opp en vannvittig bratt trapp. Det høres kanskje ikke så skummelt ut, men jeg var ikke særlig høy i hatten når jeg klatret opp den trappen. Trinnene var så å si forsvunnet, så det var ikke mye plass for mine plattføtter å finne fotfeste. Det var en euforisk lykkerus når jeg kom meg opp til toppen uten å ha falt ned, man tar de små seirene man kan få i livet..

18.05.08

Kjøpte meg billett til Siem Reap i går, man kan jo ikke være i Kambodsja uten å få med seg Angkor Wat.. Jeg kjøpte billettene ved Lakeside, så jeg måtte ned dit for å få skyss til “bussterminalen”. Det er da ikke bussterminal slik vi har i Norge, men et svært marked, med masse busser, selgere, tiggere og fult kaos.. Men for å komme seg til det kaoset, måtte jeg gjennom et annet et. På lakeside ble vi hentet i gamle varebiler.. Det var vel sete til 7 stykker i den, og vi var 11 som ble presset inn, super start på dagen. Siden gatene i Lakeside ikke akkurat er bygget for biltrafikk, eller trafikk i det hele tatt, så er det et lite sirkus når man har 3-4 slike biler i sving samtidig. Det toppet seg imidlertid når vi skulle ut av lakeside.. Vi var tre varebiler på vei ut, og det kom en personbil i mot. Vi kom oss akkurat ikke forbi bilen, og bilen kom seg ikke forbi oss. Men bilen hadde mulighet til å rygge 30 cm bak, så vi kunne komme oss forbi og floken kunne vært løst. Men så enkelt skulle det ikke være, vi måtte bruke 20 min på å rygge å styre med de tre varebilene så personbilen kom seg forbi. Grunnen til galskapen? En uniform, personen i bilen var en eller annen militærperson og dem viker aldri for andre kunne sjåføren fortelle oss. Herlig med litt barnehagementalitet i hverdagen..

På bussturen ble jeg kjent med to andre som reiste alene. Katie fra California og Harry fra Birmingham, vi tre bestemte oss for å gå sammen for å utforske Angkor Wat. Turens mest intense øyeblikk fant sted når vi skulle gå av bussen i Siem Reap.. Siden det er lavsesong og prisen på mat og bensin har gått opp i Kambodsja begynner folk å bli desperate. Dette fikk vi føle på kroppen bokstavelig talt. Jeg har minner fra jeg gikk på ungdomskolen og vi skulle ta bussen, hvor alle på buss-stoppet presset på for å komme inn først. Det var på mange måter det samme, bortsett fra at man forsøkte å komme seg gjennom flokken som presset på, og flokken bestod ikke av ungdomskole elever, men desperate sjåfører og tiggere..

Etter å ha funnet oss et billig og bra hostell begynte vi jobben med å utforske Siem Reap. Vi tenkte vi skulle dra å se krokodilleparken, men en noe pussig skilting ledet oss ut til slumområdet i Siem Reap. Vi fikk ikke sett noen krokodiller, men det er alltid spennende å se den andre siden av byen, som ikke blir vist frem i turistområdene. Litt senere snublet vi innom et gigantisk marked, som var delvis på gaten og delvis inne i et enormt lagerbygg.. Det var en labyrint med små små ganger og utallige boder, det var lange bord hvor det ble solgte alt man kan tenke seg av mat og frukter, levende og døde, rå eller kokt, stekt eller grillet, tror ikke det var en ting man ikke kunne finne der inne.

Senere på kvelden fant jeg og Harry ut at vi begge to hadde tenkt å dra den samme ruten, så vi bestemte oss for å dra i lag til Vietnam og Laos. Katie digger språk, så jeg lærte henne litt norsk mens hun lærte meg litt vietnamesisk og spansk.. Det ble en tidlig kveld på oss, da vi vil forsøke å få med oss Angkor Wat i soloppgangen..