Ut paa tur Weblog

13.07.08

Etter en solid frokost, lastet vi tingene våre i fremkomstmiddelet vårt. Er ikke helt sikker på hva den kalles, men det er slags ombygd lastebil med et spesialbygd glassbur hvor vi skuelystne er plassert. Denne skulle vi i hvert fall bli godt kjent med da vi hadde ca 500 Km å kjøre første dagen til den første leiren. Utstyrt med fotokamera og godt humør satte vi kursen nordover for å jakte på Afrikas dyreliv. Når man sitter noen timer å stirrer ut ruten, kan man ikke unngå å legge merke til skiltene langs veien. Det er noen skilt som jeg tror ikke vil komme til Norge med det første. Varselskiltene om kryssende elefanter og liknende er ganske opplagt. Men skilt som f.eks “Hijak Hotspot”, “pothole” hadde jeg ikke ventet. Guiden vår sa at sør afrikanere er verdens mest optimistiske folkeslag. I stedet for å fikse hullet i veien, eller arrestere bilkaprerne, setter dem opp skilt og håper problemene skal fikse seg selv. Et par timer utenfor Johannesburg møtte vi på tåke, denne såg ut til å komme fra intet. Tåken kom fra kullgruver og ikke moder jord.

Ved lunsj stoppet vi ved en plass kalt pilgrimsrest. Det første vi får øye på når vi går ut av bilen er en flokk apekatter leke i et tre rett ved siden av oss. Etter en god lunsj på det lokale pannekakehuset bar turen videre. Vi hadde et stopp til før vi kom frem til leiren vår, Blade kanyon. Blade er verdens 4. Største dal, det var et veldig flott skue fra utsiktspunktet vårt. På turen videre over fjellet møtte vi på tåke, denne gangen tykk tykk tåke fra moder jord. Når det stod på som verst hadde vi ikke mer enn fem meters sikt, jeg kunne så vidt skimte et skilt som fortalte at det var et stopp med utsiktspunkt….

Vi ankom parken og hadde håp om å se noen dyr på vei til leiren vår. Vi ble ikke skuffet, etter å ha kjørt ca 1-3 meter inn i parken ble vi møtt velkommen av en giraff. Giraffen var en gammel han giraff, giraffer vandrer i flokker, unntaket er når dem er gamle og drar på sin siste ferd, denne var på en slik ferd…

På kjøreturen inn til campsite så vi en hel del dyr, der i blant giraffer, sebra, gnu, sortrygget sjakal, antiloper, apekatter og fugler i flotte farger. Etter litt kjøring kom vi frem til campsite. Vi ble tildelt telt, jeg og innsektsstudenten fra Singapore delte hytte, han fikk ansvaret med å fjerne krypdyr fra teltet vårt, siden han liker slikt og jeg ville ikke skuffe han… Leirplassen har ingen gjerder som holder dyrene ute. Så etter å ha fått utdelt telt fikk vi en gjennomgang i hva vi skulle gjøre om en løve, elefant eller lignende kom på besøk.. Leiren er bygget på en liten høyde med utsikt til et vannhull som er opplyst om kvelden,. Det blir mørkt tidlig og raskt siden det er vinter i Sør Afrika på denne tiden av året. Med de første timene med mørke kommer også jakttiden for mange av rovdyrene. Det er helt utrolig hvordan jungelen går fra en full konsert med alle mulige dyrelyder, fra apekatter, fugler osv, til helt tyst, ikke en lyd blir laget under jakttiden, uttrykket stille som graven kommer krypende i bakhodet i det man sitter å ser utover den lydløse jungelen…

Vi laget bål og middag, mens vi satt å spiste middagen dukket det opp en stor flokk med elefanter nede ved vannhullet. Mitt kjennskap til elefanter begrenser seg til Asiatiske tamme og snille elefanter. Så når elefantene kom til syne følte jeg for å springe ned å klappe dem. Men etter guiden vår fortalte om hvordan den ville afrikanske elefanten virkelig er, forsvant den lysten like fort som den kom. Elefanter er et av dem farligste dyrene i Afrika, og et av dem dyrene som tar mest menneskeliv i løpet av året. Det var en stor flokk som slukket tørsten nede ved vannhullet. Etter en stund hørte vi noen lyder ved siden av teltene, elefanter lager mye lyd… Som sagt finnes det ikke noe gjerder som skiller oss og dyrene. Eventyrlystne gikk vi for å se hva det var. Vi så da en liten elefantfamilie, mor, far og barn.. Vi snek oss innpå den nærmeste, vi var 8 meter unna (jeg målte dagen etterpå) det er det nærmeste jeg noensinne har vært et så stort vilt dyr. Elefanten satte ikke like stor pris på denne situasjonen som oss skuelystne, så den begynte å gi beskjed om at dette var nært nok. Når et så stort dyr gir beskjed lyder man…. Men en anselig mengde adrenalin strømmende gjennom kroppen, tok vi oss opp til trehytten for å gi den avstanden den ønsket.. Etter dette møte vil jeg aldri glemme hvilken elefant er størst av den afrikanske og den asiatiske..