Ut paa tur Weblog

23.07.08

Jeg ble kjent med ei jente på hostellet, det viste seg hun hadde noen venner som jobbet på et barnehjem i Rio. Hun lurte på om jeg hadde lyst å bli med å besøke det, svaret kan dere fundere litt på.. Community in action(barnehjemmet) ligger i et av dem fattigste og farligste strøkene i Rio, Bonsucisso. Barnehjemmet ligger plassert mellom to favellas. Vi møtte Reza i Copacabana, og tok bussen ut til barnehjemmet i lag. Det var en ganske så interessant tur, fra rike, rene og turistvennlige Copacabana skiftet gatene drastisk karakter når vi nærmet oss Bonsucisso. Det ble gradvis mer søppel i gatene, tagging på veggene og fattigdom å se.. Det var veldig lett å se at vi nå nærmet oss den fattige delen av Rio, delen turistene ikke skal se..

Når vi gikk av bussen så vi inngangen til den ene favellaen. Tungt bevæpnet soldater fra nasjonalgarden patruljerte området, og dem hadde satt opp vaktposter med sandsekkbunkere og maskingevær, hyggelig velkomstkomité. Som tidligere sagt ligger barnehjemmet klemt mellom to favellaer.. Vi tok oss frem til barnehjemmet, hvor vi hilste på barna og deltok i en engelsktime med dem. Etterpå hjalp vi til å skru sammen og plassere noen møbler som dem hadde fått donert. Barnehjemmet hadde litt bedre fasiliteter enn det jeg jobbet for i Kambodsja, men jeg tror nabolaget her er litt røffere.

Etter vi hadde spist lunsj på en av dem lokale kafeene, som forresten smakte utrolig godt og var veldig billig, dro vi opp i den ene av favellaene. Ei jente og en gutt fra barnehjemmet ble med oss som guider. Det var ganske utrolig å se hvordan man bokstavelig talt bor opp på hverandre i en favella. Når man ser en favella fra avstand er det vanskelig å forestille seg at det kan bo mellom 100 og 250 000 i en av disse små landsbyene.. Men når man går inne i dem blant klaustrofobiske små gater og ser hvordan folk bor, skjønner man hvordan det er mulig. Favellaene er på en måte Brasils kastesystem, er man født i en favella er man født inn i fattigdom for livet. Det er utrolig mye rasisme mot folk som kommer fra favellaene og det er umulig å bryte ut av fattigdommen. De som bor i favellaene betaler ikke skatt, vann, strøm, kabel eller kloakk, dette tyvkobler dem siden regjeringen ikke bryr seg om dem. Og regjeringen ser på dem som søppel siden dem ikke betaler for seg, og man har en ond sirkel.. Gutten lurte på om vi ville gå over til den andre favellaen, dette turte ikke jenta fra barnehjemmet så vi dro tilbake til barnehjemmet. Vi fikset det siste som var av møbler og fjernet det gamle, når vi var ferdig spurte to gutter om vi ville gå inn i den andre favellaen. I og med jenta som bor og hadde vokst opp i dette nabolaget ikke turte å gå inn i den favellaen, sa fornuften at det kanskje ikke var en god ide.. Men nysgjerrigheten min fikk det beste av meg..

Denne favellaen er en av dem mest beryktede kunne dem fortelle oss. Det har blitt en turistattraksjon med guidet turer til favallas i Rio, men dem drar aldri til denne ble vi fortalt. Vi fikk tre regler vi måtte følge før vi gikk inn, holde oss nært inntil dem uansett hva, aldri finn på å ta frem kamera for å ta bilde(hvis du er heldig tar dem det, eller så tror dem du er politi og skyter deg) og unngå for all del øyekontakt med trafikkerne. Når politiet en sjelden gang rykker inn i en favella er det med nasjonalgarden og tanks. Etter å ha krysset nasjonalgardens vaktposter, var det ganske så klart at vi nå var i narkobaronens område. Vi gikk ikke mange meterne før vi så dem første personene med håndvåpen. En plass hadde dem en bod hvor det låg stoff og våpen til salgs helt ute i det åpne, dem gidder ikke tenke på å være diskré i sitt eget nabolag. Jeg tror det var min livs mest spennende spasertur i et ganske så annerledes nabolag enn hva jeg noensinne har vært i…

Overgangen til turistparadiset Copacabana var ganske så enormt når vi dro tilbake dit. Vi bestemte oss for å feire en vellykket favella tur, med middag på en av Rios glimrende pizza restauranter. Det er da spis så mye pizza som man vil, og kelnerne går rundt konstant med forskjellige pizzavarianter. Min favoritt, pizza med sjokolade og jordbær, høres absurd ut, smaker himmelsk!

22.07.08

Jeg fant ut det var på tide å komme seg til Rio, Ilha Grande er en utrolig flott øy hvor man kan slappe av og tiden virker å gå saktere, veldig behagelig.. Men Rio kaller.. Valgte en ekspresspakke med båt og minibuss. Jeg fant det litt smått ironisk med ekspressbåt malt på en liten snekke, men det sier vel alt om mentaliteten til folket på Ilha Grande. Det ble en båttur i et behagelig tempo i solsteken..

Om båtturen over til fastlandet var behagelig, var bilturen noe helt annet. Sjåføren på minibussen var et studie i humørsvigninger. Ene øyeblikket synger han med 80-talls balladene som han spiller og plystrer etter damene på gaten. I det neste, når noe han ikke like skjer i trafikken, klikker han i vater.. Legger seg på hornet, gestikulerer med hendene og hiver hodet ut av vinduet å fyrer av noen gloser(som jeg tipper ikke akkurat lar seg høre i kirken) på portugisisk. Alt dette mens han mest sannsynlig forsøker å sette fartsrekord..

I det vi kommer inn til Rio ser vi Christo åpenbare seg på fjelltoppen, der han står å ser ned på oss som en bekreftelse at vi har kommet til rett by. Det er litt av et syn som møter en når man kommer inn til Rio ja.

Jeg fant med et pent lite hostell ved den smått kjente stranden Copacabana. Copacabana er en lang, flott og velstelt strand med en vakker strandpromenade pyntet med palmetrær. Hovedaktiviteten på stranden er sjokkerende nok fotball, hvem skulle ha trodd det.. Jeg lurte meg til å spille litt med noen av de lokaleguttene, veldig moro men også veldig slitsomt. Disse guttene har noen timers trening i denne aktiviteten tror jeg ja…

Speedo, for meg er dette en kriminell handling mot menneskeheten. Sjokkerende nok er det en del herremenn(store og små), på stranden som ikke deler min oppfatning om dette plagget. Men det er bare et lite hjertesukk fra meg. Ellers er alt ganske så flott mellom Brasils stekende sol og Copacabanas hvite sandstrand.