Ut paa tur Weblog

20.05.08

Tok bussen ned til Phnom Phen, på denne turen fikk jeg bekreftet en av bakdelene ved å sove relativt tungt, som jeg har en tendens til å gjøre. Jeg la meg til å sove, da det ikke er så mye annet å finne på når man sitter på bussen. Det er da om man ikke har asiatisk karaoke som sin store lidenskap.. Jeg våknet opp, med en vanvittig hodepine og var gjennomsvett. Det tok meg et par minutter før jeg innså at bussen stod stille og jeg var den eneste personen igjen i bussen. Bussen hadde brutt sammen og mine medpassasjerer hadde vært smarte nok til å gå ut i skyggen. En buss uten aircondition på, i solsteken, kan lett forveksles med en stekeovn. Akkurat det kan jeg skrive under på med god samvitighet. Noen ganger er det fint å ha et godt sovehjerte, andre ganger er det ikke fult så bra..

Det ble en rolig dag i Phnom Phen, med en kortspill turnering med naboene. På kvelden tok Chris meg med til den beste mexicanske restauranten, som også er den eneste mexicanske restauranten i Phnom Phen, hvor vi møtte noen venner av han fra statene. Det ble mye god mat og god stemning.

19.05.08

Klokken er litt over fem om morgenen, med en kropp som ikke helt skjønner hva den gjør oppe så tidlig, går jeg over bruen mot Angkor Wat. Det er et mektig syn som møter meg, tanken på at mennesker har bygget dette for over tusen år siden ved håndkraft får meg til å føle meg litt puslete. Solen har ennå ikke meldt sin ankomst, så vi velger å gå til den andre enden av tempelet hvor det ikke har samlet seg så mye folk. Det er ikke akkurat en liten spasertur, men vi finner oss et bra punkt hvor vi kan se soloppgangen. Når solen titter litt morgentrøtt, som vi på alle mulig måter er, over trærne er det et mektig syn. Denne dystre tusen år gamle konstruksjonen blir farget i et flott gult lys og detaljer i bygget kommer til sin rett, detaljer som vi ikke har lagt merke til i mørket.. Jeg tror ingen sa noe som helst i løpet av en halv time, alle tre satt stille og prøvde å ta inn over seg det vi var så heldige å få oppleve. Om man noensinne tar turen innom Kambodsja, vil jeg si det er en plikt å oppleve Angkor Wat i soloppgangen, det er i hvert fall min mening etter å få sett det med mine egne øyner.

Vi hadde avbrutt nattesøvnen til en tuk tuk sjåfør kl halv fem i natt, jeg tror ikke han hadde så mye i mot det siden vi leide han for hele dagen. Prisen var ikke så ille, 12 dollars for en hel dag, avstandene mellom templene kan bli ganske lange så det anbefales sterkt å skaffe seg en tuk tuk eller moto for dagen. Selv om vi hadde tuk tuk ble det en hel del trasking, men det er jo alltid flott med litt mosjon. Været skuffet oss heller ikke, det holdt seg flott nesten hele dagen, vi fikk litt regn på slutten, men det var mer som en velkommen avkjøling. Siden vi bare brukte en dag på tempeltitting så vi kun de mest kjente, som Bayon (et tempel med mange svære ansikt kuttet ut i stein ), Ta Prohm ( tempelet som ble brukt under innspillingen i en av Tomb Rider filmene, har trær som vokser inn i templet. ) Ta Keo ( en pyramidelignende tempel, med en vannvittig bratt trapp opp) Terrace of Elephants( et flott tempel hvor kongen lot seg underholde av elefantkamper på en eng nedenfor) og mange mange flere…

Vi valgte å droppe guide, siden å ha en person gjete deg gjennom dagen ikke er særlig fristende. Samt at det kostet 30 dollars. Vi tok da rollen som guide selv, det var da hver sin gang å fortelle/finne opp historien bak de forskjellige templene. Noe som førte til mange oppfinnsomme og morsomme historier. Johan gjør ting han ikke kan øyeblikket kom ved Ta Keo tempelet. Av og til kan man bli litt for stor i munnen, og ende opp med å gjøre ting man angrer på. I dette tilfellet var det å klatre opp en vannvittig bratt trapp. Det høres kanskje ikke så skummelt ut, men jeg var ikke særlig høy i hatten når jeg klatret opp den trappen. Trinnene var så å si forsvunnet, så det var ikke mye plass for mine plattføtter å finne fotfeste. Det var en euforisk lykkerus når jeg kom meg opp til toppen uten å ha falt ned, man tar de små seirene man kan få i livet..

18.05.08

Kjøpte meg billett til Siem Reap i går, man kan jo ikke være i Kambodsja uten å få med seg Angkor Wat.. Jeg kjøpte billettene ved Lakeside, så jeg måtte ned dit for å få skyss til “bussterminalen”. Det er da ikke bussterminal slik vi har i Norge, men et svært marked, med masse busser, selgere, tiggere og fult kaos.. Men for å komme seg til det kaoset, måtte jeg gjennom et annet et. På lakeside ble vi hentet i gamle varebiler.. Det var vel sete til 7 stykker i den, og vi var 11 som ble presset inn, super start på dagen. Siden gatene i Lakeside ikke akkurat er bygget for biltrafikk, eller trafikk i det hele tatt, så er det et lite sirkus når man har 3-4 slike biler i sving samtidig. Det toppet seg imidlertid når vi skulle ut av lakeside.. Vi var tre varebiler på vei ut, og det kom en personbil i mot. Vi kom oss akkurat ikke forbi bilen, og bilen kom seg ikke forbi oss. Men bilen hadde mulighet til å rygge 30 cm bak, så vi kunne komme oss forbi og floken kunne vært løst. Men så enkelt skulle det ikke være, vi måtte bruke 20 min på å rygge å styre med de tre varebilene så personbilen kom seg forbi. Grunnen til galskapen? En uniform, personen i bilen var en eller annen militærperson og dem viker aldri for andre kunne sjåføren fortelle oss. Herlig med litt barnehagementalitet i hverdagen..

På bussturen ble jeg kjent med to andre som reiste alene. Katie fra California og Harry fra Birmingham, vi tre bestemte oss for å gå sammen for å utforske Angkor Wat. Turens mest intense øyeblikk fant sted når vi skulle gå av bussen i Siem Reap.. Siden det er lavsesong og prisen på mat og bensin har gått opp i Kambodsja begynner folk å bli desperate. Dette fikk vi føle på kroppen bokstavelig talt. Jeg har minner fra jeg gikk på ungdomskolen og vi skulle ta bussen, hvor alle på buss-stoppet presset på for å komme inn først. Det var på mange måter det samme, bortsett fra at man forsøkte å komme seg gjennom flokken som presset på, og flokken bestod ikke av ungdomskole elever, men desperate sjåfører og tiggere..

Etter å ha funnet oss et billig og bra hostell begynte vi jobben med å utforske Siem Reap. Vi tenkte vi skulle dra å se krokodilleparken, men en noe pussig skilting ledet oss ut til slumområdet i Siem Reap. Vi fikk ikke sett noen krokodiller, men det er alltid spennende å se den andre siden av byen, som ikke blir vist frem i turistområdene. Litt senere snublet vi innom et gigantisk marked, som var delvis på gaten og delvis inne i et enormt lagerbygg.. Det var en labyrint med små små ganger og utallige boder, det var lange bord hvor det ble solgte alt man kan tenke seg av mat og frukter, levende og døde, rå eller kokt, stekt eller grillet, tror ikke det var en ting man ikke kunne finne der inne.

Senere på kvelden fant jeg og Harry ut at vi begge to hadde tenkt å dra den samme ruten, så vi bestemte oss for å dra i lag til Vietnam og Laos. Katie digger språk, så jeg lærte henne litt norsk mens hun lærte meg litt vietnamesisk og spansk.. Det ble en tidlig kveld på oss, da vi vil forsøke å få med oss Angkor Wat i soloppgangen..