Ut paa tur Weblog

05.06.08

Det har tilhørt sjeldenheten på denne turen, men i dag sov jeg faktisk til kl 11.. Det blir gjerne slik når man skal ta igjen 24 timers tapt søvn.. Vi spiste frokost, eller rettere sagt lunsj ved elvebredden.. Det var en et av dem typiske spisestedene for de lokale, hvor maten som regel smaker mye bedre enn på turist restaurantene og det gjorde den denne gangen også..

Vi brukte resten av dagen på å utforske Vientiane. Vi fant fort ut at hovedstaden i Laos og Vietnam er ganske så forskjellig. Den mest opplagte forskjellen er størrelsen, Hanoi har ca 3.7 millioner innbyggere, mens Vientiane har 201 000 innbyggere. Vientiane er en pen liten by, det er en deilig rolig stemning her som man setter pris på når man kommer fra Hanoi. Livet går i et helt annet tempo i Laos enn i Vietnam. Trafikken er veldig mye “snillere“, menneskene her ser ut til å ta livet med knusende ro, noe som er behagelig etter å ha vært i Hanoi noen dager. Laos minner veldig mye om Kambodsja, bare at det er utrolig mye renere og penere i Laos.

På kvelden hadde vi avtalt å møte de andre overlevende fra gårsdagens busstur. Det var ikke alle som møtte, men mesteparten dukket opp. Det var morsomt å kunne møtes under andre omstendigheter, å kunne se tilbake og le av tidenes mest absurde busstur som vi hadde opplevd i lag. Jeg ble invitert til Japan neste år av Aki, han ville veldig gjerne vise meg Japan. Han tilbydde meg gratis overnatting og mat hos seg, så neste år blir det mest sannsynlig en tur til Japan på meg..

03-04.06.08

Vi startet dagen med å sjekke ut, plukke opp visa til Laos, før vi brukte halve dagen på å få vekslet inn Dong for Dollar. Det er ikke så lett som man skulle tro, spesielt når ingen banker vil veksle inn dong. Men vi fikk kvittet oss med dem på gjestehuset vår, til en litt dårlig rate, men nå hadde vi i hvert fall dollar til Laos.

Så skulle den 20 timers lange bussturen vår fra Hanoi til Vientiane i Laos begynne. Vi ble plukket opp på hotellet og etter litt venting ble vi tatt videre i minibuss til busstoppet. Men på busstoppet startet det som skulle vise seg å bli den lengste turen og natten i mitt liv. Her ble vi fortalt at bussen ikke gikk i dag og vi måtte tilbake til Hanoi. Harry og jeg spurte resten av reisefølget om det var greit for dem, eller om dem ville forsøke å få kranglet til seg en annen buss. Alle ville til Laos, ingen ville tilbake til Hanoi. Jeg forsøkte å forklare guiden vår dette, som forresten ikke snakket engelsk. Det hele endte med at jeg fikk en mobil og fikk forhandlerrollen med buss-selskapet. Så i min helt nye rolle som diplomat mellom passasjerene og buss-selskapet klarte jeg å forhandle frem at vi alle sammen fikk en plass på en buss til Laos. Vi ble da tatt videre i minibussen til et nytt buss-stopp hvor vi skulle bli plukket opp av den andre bussen. Det var noen som hadde blitt lurt tidligere i Hanoi dem var i et veldig dårlig humør. Det sammen med at minibuss sjåføren vår var helt sprø utgjorde en dårlig kombinasjon. Det hele endte med at sjåføren gikk til angrep på ei av jentene, men vi klarte heldigvis å roe han ned. Da kom bussen vår, ikke et sekund for sent. Vi trodde nå at vi skulle få slappe av i bussen hele veien til Vientiane, jeg har tatt feil før, og jeg gjorde det igjen.

Klokken tre på natten stopper bussen i ingenmannsland, vi får beskjed om å gå av og at en ny buss vil plukke oss opp snart. Det er med stor skepsis vi går ut av bussen, det er bekmørkt ute, vi vet ikke hvor vi er, og det er ikke noe buss-stopp vi blir sluppet av på. De lokale moto sjåførene er ikke særlig hjelpsomme når vi spør dem om hvor vi er, dem bare ler av oss og spør om vi vil ha moto til Laos. Etter to timer med venting og ikke ha noen anelse om hva som skjer, dukker det opp en minivann med plass til 8 personer. Vi er 14 personer med bagasje så å si det ble trangt vil være en stygg underdrivelse. Denne kjører oss til en ny like liten minivann som skal ta oss over grensen. Det ble noen trange timer til grensen, men nå var vi i hvert fall på vei mot grensen.

Når vi omsider kom til grensen, var det ingen buss som ventet på oss der slik vi ble fortalt.. Panikken begynte å spre seg hos alle og enhver. Men heldigvis var Max, en vi møtte i Halong Bay på en annen buss. Vi snakket med han og fikk den bussen til å vente på oss mens vi fikk alle sammen gjennom grensen. Pass og dollars skiftet hender noen ganger og en stress full halvtime senere var alle sammen på Laos jord. Bussen til Max var full, så vi fikk tilbud om å sitte i midtgangen de åtte timene turen tar til Vientiane. Dette til den småpene prisen av 10 dollars, det er vel dette som kalles å sko seg på andres ulykke… Åtte timer senere, mørbanket, støle og trøtte, snublet vi ut av bussen i Vientiane.

Noe av det vanskeligste i løpet av denne kvelden var faktisk å holde seg alvorlig i noen situasjoner. Av passasjerene var det en finske som var helt klin lik Espen Echbo. Når han da hisset seg opp og snakket gebrokkent engelsk, minte han meg om den polske karakteren til Echbo, var det rett og slett en kamp å holde på masken..