Ut paa tur Weblog

28.05.08

I dag hadde vi booket tur med opp elven med båt, dette startet kl åtte om morgenen. Vi valgte da å starte dagen elegant med å forsove oss, så det eneste vi rakk var å pakke, frokosten utgikk. Vi regnet med det ikke skulle være noe problem, siden vi skulle få lunsj på turen. Med tanke på lunsjen vi fikk på båtturen i Nha Trang, måtte det jo være verdt å vente på.

Elvebåten var dekortert med drager og blomstrer, alt i flotte farger og mønstrer. Men om båten var flott dekorert, så bleknet den i forhold til hva naturen opp langs elven hadde å by på. Båten gikk i et behagelig tempo, så vi fikk nyte all naturen, og livet som utspant seg blant dem lokale på elvebredden.. Små og store båter fylt med fiskere, lokale som vasker klærne sine i elvebredden og dyrelivet opp i det hele..

Det første tempelet, Thien Mu Pagoda, vi besøkte var veldig flott. Det var i dette tempelet munken som satte fyr på seg selv og ble brent til døde, offentlig for å protestere mot Presidenten i Vietnam i 1963 kom fra. Bilen som han brukte står utstilt i dette tempelet. De to andre templene vi besøkte, Bao Quoc Pagoda og Tang Quang Pogada var helt utrolig vakre. Med flotte parker, bygninger og kunstige elver..

Den største skuffelsen på turen var lunsjen, den stod på ingen måte i stil til resten av turen. Det var rett og slett for lite mat, så sulten ble ikke dempet av den. Bussen vår videre til Hanoi gikk kl 17.00 så vi hadde sjekket at denne turen var tilbake til 15.00, så vi skulle ha god tid til å skaffe oss noe å spise når vi kom tilbake, trodde vi. Vi var ikke tilbake før 16.30 det eneste vi fikk tid til da, var å springe tilbake til hotellet for å hente sekkene.. Vi fikk da beskjed om at det ikke var henting på hotellet, så vi måtte gå til et annet for å bli plukket opp av bussen. Vi fikk et kart og damen på hotellet sa det var kort å gå og enkelt å finne frem. Kort å gå og enkelt å finne frem, må bety noe helt annet i Vietnam, men vi fant til slutt frem i tide. Men bussen dukket ikke opp før etter en times ventetid, og når den først kom var det feil busselskap. Så da var kaoset komplett, folk med samme billett som vi hadde kom seg på bussen men ikke vi. Og mannen fra busselskapet kunne to ord på engelsk, ”yes“ og “no”, etter femten minutter med mye forvirring dukket det opp en buss til. Og vi var endelig på vei til Hanoi, sultne men på vei..

27.05.08

I dag ble det en ny busstur, men denne gangen med en ny vri. Siden turen til Hue “bare” er på seks timer reiste vi om morgenen. Sett bort i fra at bussen punkterte i ingenmannsland var turen opp veldig bra. Siden vi kjørte i dagslys fikk vi sett mye av Vietnams flotte natur. Vel fremme i Hue klarte vi å krangle til oss et rom til 6 dollars, det var en veldig bra deal. Siden vi fikk aircondition og varmtvann, begge deler er en sjelden luksus. Hue ligner på veldig mange på Hoi An. Den har mye sjarm og en elv som renner gjennom den. Forskjellen slik jeg kan se det er at Hue har mindre skreddere men til gjengjeld har dem noen utrolig flotte parker.

Etter å ha parkert ryggsekkene på rommet dro vi ut for å utforske Hue, målet vårt var festningen Kinh Thanh. Overraskende nok gikk vi oss ikke vill og vi fant festningen. Der møtte vi Tin, en av mange sykkeltaxi sjåfører. I motsetning til de hundre tusen som hadde spurt om vi ville ha en guidet tur rundt byen klarte han å overtale oss til å takke ja. Han var en utrolig morsom skrue, samt at vi var små slitne av gå turen gjorde at han fikk oss med på tur. Etter litt strev og mye latter kom jeg og Harry oss opp i taxien. Den er i grunn ment for en person, og langt i fra to røslige karer som oss to. Men det gikk på et vis, og vi fikk et nytt perspektiv på trafikken og byen. Han tok oss med til to forskjellige tempel, et for damemunker og et for herremunker. Han var veldig flink å fortelle oss de spesielle historiene bak tempelet, han gjorde det med en stor innlevelse. Under krigen ble disse to templene bombet av amerikanerne, munker, kvinner, menn og barn mistet livet. Han viste oss en amerikansk bunker midt i byen, som vi aldri hadde funnet frem til på egenhånd. Det beste med disse plassene var at vi var dem eneste turistene der, og vi fikk se og høre historien hans helt i fred. Han fortalte oss om livet som praktiserende buddhist og hvordan dem trener Kung Fu for å holde kropp og sinn ved like. Tin var rett og slett en alt mulig mann, for han kunne lese hender også. Han tok både min og Harry sin fortid, og jeg må innrømme, han hadde rett i veldig mye av det han sa. Det samme gjaldt Harry, veldig fasinerende. Om fremtiden min kunne han fortelle meg at jeg ville gifte meg i en alder mellom 32 og 36 år, og at jeg kom til å få to døtre. Så får jeg bare ta tiden til hjelp, og la fremtiden vise om han hadde rett.

Det som satte mest inntrykk på meg var imidlertid livshistorien hans. Faren hans ble drept i en tidlig alder, han ble ikke mer en 32 år. Så i en alder av 12 år måtte han ta fars-rollen i familien. Familien flyttet til Siem Reap i Kambodsja for å starte et nytt liv. I en alder av 17 år ble han og hans beste venn hentet av militærpolitiet. Det hendte midt på natten og med håndjern ble dem bokstavligtalt dratt inn i den vietnamesiske hær. Bestevennen hans ble drept kort tid etter i Phnom Phen, mens han overlevde sine 4 harde år i militæret. Tin sa det føltes mer som 40 år enn 4.. Han har jobbet seg ut av en endeløsfattigdom og har nå kone og to barn som han kan forsørge. Han har planer og drømmer om å starte sin egen bedrift, hvor han skal arrangere motorsykkelturer for å vise frem en annen side av Vietnam. Jeg tror han vil lykkes med det…