Ut paa tur Weblog

23.05.08

Tidlig oppe, er nesten litt stolt over det faktum at jeg ikke har sovet bort en eneste dag mens jeg har vært på tur.. Cu Chi tunnelene stod først på agendaen i dag. Etter en god times kjøretur ut av Saigon sentrum var vi fremme. Det første vi fikk servert var en sort hvitt dokumentar om kampene som utspant seg i området og hvordan menneskene levde i dette tunnelsystemet. Dette var en god start da det gav mer mening til det vi senere fikk se og oppleve. Det ble demonstrert hvordan vietcong brukte hemmelige luker for å angripe amerikanerne bakfra. Disse lukene var umulig å se med det blotte øyet, en i gruppen stod faktisk på luken mens vi leitet etter den. Vi fikk se og demonstrert fellene som vietcong benyttet seg av. Det var veldig utspekulerte og makabre feller.. Mens vi fikk fellene demonstrert slo det meg at, om jeg var i vernepliktig alder på slutten av 60 tallet ville jeg nok ha valgt hippienes side. Vi fikk mulighet til å skyte med våpnene dem benyttet seg av i løpet av krigen. Jeg føler meg ikke så veldig krigersk, det samt at det var svindyrt gjorde at jeg stod over..

Høydepunktet på turen kom når vi fikk forsøke å gå i tunnelene. Om man lider av klaustrofobi er dette noe man absolutt skal styre unna. Det var så lavt at jeg nesten måtte krype og så trangt at jeg kunne ikke ta ut armene mine. Noen plasser var det også ikke satt på noe lys, der kom fargen svart virkelig til sinn rett. Jeg kunne ikke se hånden om jeg tok den opp foran meg, og i hvert fall ikke personen foran meg. Det var noen små øyeblikk der jeg lurte på om jeg hadde tatt en feil sving og skulle tilbringe resten av mine dager i Cu Chi tunnelene ved Saigon. Denne tunellen var bare på 70 meter, for meg kunne den ha vært på 70 Km. Det er veldig vanskelig å forestille seg at mennesker faktisk levde i disse tunnelene under krigen…

Cu Chi turen hoppet vi av bussen i en ukjent del av byen (vi bommet litt på kartet fant vi ut etter at bussen hadde kjørt). Men min filosofi om utforskning av nye plasser er at, å gå seg vill er den beste måten å lære plassen å kjenne. Det går jo som oftest bra og jeg har alltid klart å holde meg innenfor bygrensen.. Vi snublet innom et kvartal med en veldig gjennomført og spenstig arkitektur. I mangel på bedre navn kaller jeg den for sukkertøygaten. Husene så ut som små dukkehus, og valget av farger var modig. Rosa, mintgrønt, lyseblått, gult og oransje i en herlig forening. Jeg misstenker denne gaten for å være hippienes siste bidrag til Vietnam.. Vi fant til slutt krigsmuseumet som vi lette etter, det var noen utrolig bra utstillinger der, anbefaler det om noen skulle ta turen innom Saigon engang.

I Norge bor det litt over 4 millioner mennesker, man merker ikke det siden befolkningen er spredt utover vårt langstrakte land. Bare i Saigon er det over 4 millioner motorsykler, det merker man lett når man skal forsøke å krysse gaten..

Vi tok nattbussen fra Saigon til Nha Trang, dette er en 12 timers busstur, og jeg merker allerede nå jeg er glad vi tok sovebussen. På vei ut av Saigon legger jeg merke til et stort neon skilt som lyser på toppen av en av mange skyskrapere. “Perfect USA” står det bare, etter dagens historieleksjoner finner jeg det herlig ironisk å se på toppen av et bygg i Saigon..

22.05.08

I min kamp med å gni søvnen ut av øynene, merker jeg at jeg angrer på vi så kampen i går. En times søvn er kanskje litt i underkant ja.. Til vårt hell var ikke bussen til Vietnam full, så vi klarte å lure til oss hvert vårt sete, man tar i mot den lille luksus man kan på tur.. Den seks timers bussturen gikk rimelig fort, jeg antar det ikke er så unormalt når man sover hele veien. Grenseovergangen til Vietnam var et maraton i passkontroll. Jeg tror passet mitt skiftet hender syv ganger før jeg fikk det tilbake og var på vietnamesisk jord.

Bussturen tar kanskje bare seks timer, men jeg innså rask at reisen i tid og utvikling var mer lik 30 år. Vietnam fremstår som et mye renere og alt viker mye mer organisert. Man merker at landet er mye mer utviklet enn sin nabo og er fremdeles i rivende utvikling. Saigon er virkelig en stor by, om Phnom Phen var en endeløs landsby er Saigon en endeløs storby. Etter en times kjøring gjennom nesten identiske gater fylt med mange småbutikker kom vi frem til backpakker området. Vi slet litt med å faktisk finne backpakker området, men etter å ha rotet oss inn i en liten sidegate åpnet det seg opp en trang labyrint av gater med gjestehus. Familiene som leier ut rom bor gjerne i lobbyen av gjestehuset, så man får en ganske så intim og koselig stemning i området. Vi bestilte oss billetter til Cu Chi tunnelene og åpen bussbillett til Hanoi for neste dag. Vi valgte sovebusser, prisen var så absolutt overkommelig med sine 38 dollars pr billett. Buss-selskapet reklamerte med big and comphy beds, er litt spendt på hvordan det er i min målestokk.

Vi brukte resten av dagen på å utforske Saigon, vi snublet innom en genial cafe. Den hadde tre etasjer, hvor dem i toppetasjen hadde en liten kinosal hvor det var gratis å se film. Det var noen himmelske stresslesser av stoler, veldig deilig når man har tilbrakt noen timer på buss og trasking i gatene, og en liten rød knapp for å tilkalle betjeningen om man ønsket forfriskninger. Skamløs luksus. Vi så filmen Iron Man det var opplagt piratversion vi så på, siden filmen var merket med en advarsel om at filmen kun var for kritikere og ikke for offentligvisning. Men i Vietnam tar man ikke advarsler fra amerikanske selskap så tungt, man har jo slått dem engang før..