Jeg ble kjent med ei jente på hostellet, det viste seg hun hadde noen venner som jobbet på et barnehjem i Rio. Hun lurte på om jeg hadde lyst å bli med å besøke det, svaret kan dere fundere litt på.. Community in action(barnehjemmet) ligger i et av dem fattigste og farligste strøkene i Rio, Bonsucisso. Barnehjemmet ligger plassert mellom to favellas. Vi møtte Reza i Copacabana, og tok bussen ut til barnehjemmet i lag. Det var en ganske så interessant tur, fra rike, rene og turistvennlige Copacabana skiftet gatene drastisk karakter når vi nærmet oss Bonsucisso. Det ble gradvis mer søppel i gatene, tagging på veggene og fattigdom å se.. Det var veldig lett å se at vi nå nærmet oss den fattige delen av Rio, delen turistene ikke skal se..

Når vi gikk av bussen så vi inngangen til den ene favellaen. Tungt bevæpnet soldater fra nasjonalgarden patruljerte området, og dem hadde satt opp vaktposter med sandsekkbunkere og maskingevær, hyggelig velkomstkomité. Som tidligere sagt ligger barnehjemmet klemt mellom to favellaer.. Vi tok oss frem til barnehjemmet, hvor vi hilste på barna og deltok i en engelsktime med dem. Etterpå hjalp vi til å skru sammen og plassere noen møbler som dem hadde fått donert. Barnehjemmet hadde litt bedre fasiliteter enn det jeg jobbet for i Kambodsja, men jeg tror nabolaget her er litt røffere.

Etter vi hadde spist lunsj på en av dem lokale kafeene, som forresten smakte utrolig godt og var veldig billig, dro vi opp i den ene av favellaene. Ei jente og en gutt fra barnehjemmet ble med oss som guider. Det var ganske utrolig å se hvordan man bokstavelig talt bor opp på hverandre i en favella. Når man ser en favella fra avstand er det vanskelig å forestille seg at det kan bo mellom 100 og 250 000 i en av disse små landsbyene.. Men når man går inne i dem blant klaustrofobiske små gater og ser hvordan folk bor, skjønner man hvordan det er mulig. Favellaene er på en måte Brasils kastesystem, er man født i en favella er man født inn i fattigdom for livet. Det er utrolig mye rasisme mot folk som kommer fra favellaene og det er umulig å bryte ut av fattigdommen. De som bor i favellaene betaler ikke skatt, vann, strøm, kabel eller kloakk, dette tyvkobler dem siden regjeringen ikke bryr seg om dem. Og regjeringen ser på dem som søppel siden dem ikke betaler for seg, og man har en ond sirkel.. Gutten lurte på om vi ville gå over til den andre favellaen, dette turte ikke jenta fra barnehjemmet så vi dro tilbake til barnehjemmet. Vi fikset det siste som var av møbler og fjernet det gamle, når vi var ferdig spurte to gutter om vi ville gå inn i den andre favellaen. I og med jenta som bor og hadde vokst opp i dette nabolaget ikke turte å gå inn i den favellaen, sa fornuften at det kanskje ikke var en god ide.. Men nysgjerrigheten min fikk det beste av meg..

Denne favellaen er en av dem mest beryktede kunne dem fortelle oss. Det har blitt en turistattraksjon med guidet turer til favallas i Rio, men dem drar aldri til denne ble vi fortalt. Vi fikk tre regler vi måtte følge før vi gikk inn, holde oss nært inntil dem uansett hva, aldri finn på å ta frem kamera for å ta bilde(hvis du er heldig tar dem det, eller så tror dem du er politi og skyter deg) og unngå for all del øyekontakt med trafikkerne. Når politiet en sjelden gang rykker inn i en favella er det med nasjonalgarden og tanks. Etter å ha krysset nasjonalgardens vaktposter, var det ganske så klart at vi nå var i narkobaronens område. Vi gikk ikke mange meterne før vi så dem første personene med håndvåpen. En plass hadde dem en bod hvor det låg stoff og våpen til salgs helt ute i det åpne, dem gidder ikke tenke på å være diskré i sitt eget nabolag. Jeg tror det var min livs mest spennende spasertur i et ganske så annerledes nabolag enn hva jeg noensinne har vært i…

Overgangen til turistparadiset Copacabana var ganske så enormt når vi dro tilbake dit. Vi bestemte oss for å feire en vellykket favella tur, med middag på en av Rios glimrende pizza restauranter. Det er da spis så mye pizza som man vil, og kelnerne går rundt konstant med forskjellige pizzavarianter. Min favoritt, pizza med sjokolade og jordbær, høres absurd ut, smaker himmelsk!

Jeg fant ut det var på tide å komme seg til Rio, Ilha Grande er en utrolig flott øy hvor man kan slappe av og tiden virker å gå saktere, veldig behagelig.. Men Rio kaller.. Valgte en ekspresspakke med båt og minibuss. Jeg fant det litt smått ironisk med ekspressbåt malt på en liten snekke, men det sier vel alt om mentaliteten til folket på Ilha Grande. Det ble en båttur i et behagelig tempo i solsteken..

Om båtturen over til fastlandet var behagelig, var bilturen noe helt annet. Sjåføren på minibussen var et studie i humørsvigninger. Ene øyeblikket synger han med 80-talls balladene som han spiller og plystrer etter damene på gaten. I det neste, når noe han ikke like skjer i trafikken, klikker han i vater.. Legger seg på hornet, gestikulerer med hendene og hiver hodet ut av vinduet å fyrer av noen gloser(som jeg tipper ikke akkurat lar seg høre i kirken) på portugisisk. Alt dette mens han mest sannsynlig forsøker å sette fartsrekord..

I det vi kommer inn til Rio ser vi Christo åpenbare seg på fjelltoppen, der han står å ser ned på oss som en bekreftelse at vi har kommet til rett by. Det er litt av et syn som møter en når man kommer inn til Rio ja.

Jeg fant med et pent lite hostell ved den smått kjente stranden Copacabana. Copacabana er en lang, flott og velstelt strand med en vakker strandpromenade pyntet med palmetrær. Hovedaktiviteten på stranden er sjokkerende nok fotball, hvem skulle ha trodd det.. Jeg lurte meg til å spille litt med noen av de lokaleguttene, veldig moro men også veldig slitsomt. Disse guttene har noen timers trening i denne aktiviteten tror jeg ja…

Speedo, for meg er dette en kriminell handling mot menneskeheten. Sjokkerende nok er det en del herremenn(store og små), på stranden som ikke deler min oppfatning om dette plagget. Men det er bare et lite hjertesukk fra meg. Ellers er alt ganske så flott mellom Brasils stekende sol og Copacabanas hvite sandstrand.

Jeg tok bussen fra Sao Paulo i retning Rio og håpet på jeg klarte å hoppe av i rett by. Bussene i Brasil er utrolig bra, det er veldig god ben plass og setene er ganske lik de setene man får servert på businessklasse på fly. Kom frem til en liten by kl 5 om morgonen, denne låg tre timer unna Rio og det passet bra med beskrivelsen jeg hadde fått. Bussen stoppet litt utenfor byen, så jeg tok spaserturen inn til båthavnen. Det var en fin tur gjennom den lille søvndrukne byen, en fin start på dagen. Jeg gikk innom den lokale bakeren og kjøpte meg frokost å satte meg på bryggekanten og ventet på at byen skulle våkne til liv. ¨

Etter litt pruting med de lokale fiskerne fant jeg ut at det var faktisk billigere å ta passasjerbåten ut litt senere, så jeg ventet et par timer på den(det sunnmørske blodet er sterkt i denne gutten).. Etter en og en halv timers båttur kom jeg frem til øyen. Ilha Grande betyr stor øy, men det var ikke mye stort med den. Det er en liten men, utrolig sjarmerende øy.

Jeg dro å dukket første dagen etter å ha funnet meg et hostell, Det var utrolig flott, varmt og klart vann, og vi dukket ved et lite båtvrak, veldig moro. Om man ikke ønsker å ta båt ut til revene for å dukke, går det fint å leie snorkle utstyr på stranden og ta seg en liten snorkletur i det deilige vannet.

Det som slo meg med denne øyen er at det er som hentet ut i fra barnefortellingen kardemomeby. Her er det hus i alle farger og varianter, med blide og hyggelige mennesker overalt. Noe av det beste med øyen er at det ikke finnes biler eller motorsykler. Det eneste jeg har sett av kjøretøy er en traktor som fungerer som søppelbil og politiets beachbuggy. Men det eneste som virkelig er farlig her er alle bodene med alle tenkelige varianter av kaker og søtsaker. Er utrolig mye godt å velge mellom, men farligst av alt er iskrembutikkene. Man har en rekke med frysere, fylt opp med iskrem med alle tenkelige smaker, alt man kan ønske seg av sauser, fra varm hvit og mørk sjokolade til jordbærsaus, og et hav av snop man kan strø på. Man forsøker etter beste evne å begrense seg, men det funker bare ikke, og det svir når man betaler etter vekten på iskremen..

Et lite marked kommer til liv på øyen om kvelden, hvor man har live musikk, gatene pyntet med flagg og lys. Det blir en veldig koselig karibisk stemning utover kvelden..

Våknet opp i et litt småslitt hotell midt i Sao Paulo. Kvelden før hadde taxisjåføren bedt meg innstendig om å gå rett inn i hotellet å ikke vase rundt i gatene da det ikke var trygt her nattestid. Etter en litt sparsommelig hotellfrokost gikk jeg spendt ut Sao Paulos gater. Med sine 17 Millioner innbyggere er S.P. ikke bare Brasils største by, men hele Sør Amerikas. I Brasil snakker dem portugisisk, ikke mye engelsktalende å finne her. I løpet av min vandringsferd gjennom deler av byen, møtte jeg på en person som snakket litt engelsk. Her må det læres språk ja.. Men man kommer seg gjennom det, med et smil og tegnespråk..

Sao Paulo er i grunn som en liten aperitiff av Brasil. Man får små smaker av hvordan den brasilianske kulturen er i de små hyggelige markedene med gule boder dekt av det brasilianske flagget. Hvor lekne sambarytmer, dansing og smilende mennesker møter deg. Der var det en veldig trivelig atmosfære. Mitt første møte med fruktjuice og sandwich boder fikk jeg også i Sao Paulo. Disse finner man over alt i Brasil, jeg kan varmt anbefale ananasshake og ostebrød.
Problemet med Sao Paulo er at det er en utrolig stor by og den brasilianske sjarmer blir på mange måter slukt av det for min del. Jeg valgte å sjekke ut av hotellet og sette kursen mot Rio de Janeiro, på veien dit har jeg hørt rykter om en liten perle av en øy, Ilha Grande, denne tenkte jeg skulle forsøke å finne..

Flyturen over til Sao Paulo var ikke helt smertefri må man kunne si. Jeg fikk beskjed når jeg sjekket inn at flyet var to timer forsinket. Det var ikke så ille da man kan slå i hel den tiden ved å vase rundt målløst på TaxFree marerittet(kanskje ikke mareritt for jenter, men det er begrenset hvor mye sminke og parfyme man kan tåle i løpet av et liv.. ) Det var da jeg fant det, det stod der alene i en krok, nesten litt bortgjemt, blant parfyme, sprit, sjokolade og sigaretter. Hadde jeg ikke hatt tid å slå i hel så hadde jeg aldri funnet det, men der var det. Med tårer i øynene gikk jeg bort for å sjekke om det virkelig var det jeg så, eller om det var kun innbilling eller en ondsinnet spøk… Men kjøleskapet var ekte nok det, og innholdet så unektelig ut som ekte varer.. Når jeg da spurte to forskjellige damer fra betjeningen om hvor mye det kostet og at det virkelig var det jeg trodde det var så fikk jeg noen rare blikk i retur. Mulig det store gliset mitt med det smått ville blikket som gjorde det, ikke vet jeg.. Men hvem skulle trodd, av alle mulige flyplasser i verden jeg har lett og gitt opp, fant jeg det i Sør Afrika. En liten herlig oase, med Snus, til og med svensk snus…. Hvem skulle trodd dette skandinaviske fenomenet kunne bli funnet i en flyplass i Sør Afrika, underets tid er virkelig ikke forbi…

Men slike goder kommer ikke uten en pris(snus), Adam fikk ikke eplet gratis for å si det slik.. Jeg var i min egen lille snusverden når meldingen kom, to nye timer forsinket. Som plaster på såret fikk vi lunsj hos en av kafeene på flyplassen. Det ble en kamp, med livet som innsats, for å ikke miste plassen i køen. På savannen er en flokk bøfler noe av det farligste man kan stå i veien for, på flyplassen er det en flokk pensjonister på jakt etter gratis mat. Utseende messing noe forskjellig, men utfallet er det samme om man ikke er forsiktig.

Vel inne på flyet satte jeg med ned å tenkte, nå kan ikke noe mer gå galt. Dum ting å si/tenke høyt. Det kostet meg en time til med venting, mens en dør måtte fikses. Jeg brukte samme flyselskap fra Australia til Afrika som Afrika til Brasil. Disse to strekningene er omtrent like lange, så det var da en aldri så liten nedtur når underholdningen var nøyaktig den samme. Flyturen virker ekstra lang når de 4 samme B filmene blir vist som man har sett i et fly noen uker tidligere..

Innflyvningen til Sao Paulo var veldig flott, vi kom inn om natten og ble møtt med et endeløst hav av lys fra skyskrapere. Det er ikke uten grunn Sao Paulo blir kalt for Sør Amerikas New York..

Det er en fantastisk start på dagen når man står med kaffekoppen sin og ser utover savannen. Synet som møter en da blir farget rødt av en små lat sol som strekker seg sakte over horisonten og vekker savannen til liv…..

Første delen av turen møter vi på kjenninger som sjiraffer, elefanter, sebra, en stor flokk med vannbøfler, flodhest og antiloper. På vei til plassen hvor vi skal spise lunsj møter vi på en krabat som vi ennå ikke har sett, nesehorn. Disse dyrene er virkelig massive, ikke et dyr man vil tulle med nei..

Etter lunsjen var unna gjort, begynte jeg å bli virkelig bekymret for at mitt ønske om å se løver i det fri ikke skulle bli oppfylt.. Jeg har sett utrolig mye flott i Afrika, så mitt opphold her vil ikke være forgjeves uten løver. Etter å ha kjørt en times tid fikk vi melding på radioen. En flokk løver var observert på vei opp elven, dem var mest sannsynlig på jakt.. Vi fant oss en perfekt plass på en liten topp hvor vi hadde en liten flokk antiloper mellom oss og elven…. Jeg merket hvordan spenningen sitret og bygget seg opp i kroppen, sekunder og minutter krøp sakte forbi, med farten til en skilpadde gikk sekundene unna. I det som føltes som ti timer hadde gått unna(var nærmere ti minutter fant jeg ut etterpå) så jeg noe bevege seg i buskene ved elven.. Noen uendelig lange sekunder senere dukket et hode opp, så sakte men sikkert kom mer og mer av løven til syne.. Seks løver kom luskende, det er noe majestetisk med måten dyrenes konge beveger seg på, man skjønner hvorfor dette dyret har fått denne tittelen. Flokken med antiloper fikk ferten av løvene og spredte seg i vill panikk. Løvene forholdt seg like rolige. Flokken bestod av tre løvinner, to yngre løver og en eldre løve kunne guiden fortelle oss. De yngre i flokken skulle lære seg å jakte mente han på.

Etter å ha lusket litt rundt i et behagelig tempo, hvor dem nærmest fremstod som uforskammet dvaske og late, begynte de to hannløvene å snike seg fremover mot en liten topp…. Uten noe forvarsel og som lyn fra klar himmel, eksploderte dem med en utrolig fart og rå styrke.. Hele området rundt dem var dekt av en sky av støv som ble sparket opp. En antilope kom seg ikke unna. Vi trodde jakten over og pulsen sakte men sikkert hadde startet turen ned mot forsvarlig nivå.. Men uten forvarsel kom det et vortesvin, som skutt ut av en kanon, ut av buskene. En av ung løvene satte etter han, men vortesvinet må ha satt ny fartsrekord for hele sin rase der den sprang opp bilveien med løven på slep. Løven gav opp og vendte tilbake til flokken sin(Hvem sier Disney er urealistisk? Ref Løvenes Konge;)). Det var en helt utrolig følelse å se denne kongefamilien i aksjon, det var en uant mengde med adrenalin som bruset gjennom kroppen mens det pågikk. Det var helt ærlig utrolig mye mer imponerende å se dyrenes konge i aksjon enn hva jeg hadde trodd på forhånd.. Guiden vår sa at vi var veldig heldige som fikk sett dem jakte midt på dagen, da dem vanligvis sover nesten 20 timer i døgnet..

Jeg har blitt godt kjent med guiden vår, og han vet selvsagt om min lille fobi, så til ære for meg tok han med oss til en reptilpark, før siste campsite. Det var for å kurere min frykt for slanger. Jeg kan dessverre ikke si det hjalp, da jeg fortsatt er liveredd dem.. Mitt favorittdyr der var ikke de supergiftige slangene, giftige frosker eller den gigantiske krokodillen, men innehaverens kjæledyr. En sort dverggris, man kan si vi fant hverandre. Han falt i hvert fall for mine ille luktende sko…

Siste campsite var helt klart den flotteste, der var telt byttet ut med et treslott.. Dette var plassert ved en elv og halvveis i en regnskog. Bygget er skikkelig flott gjennomført i tre, med noen svære trær som vokser gjennom bygget som en del av det. Beste beskrivelsen jeg i grunn kan gi er, det er akkurat slik jeg forestilte meg Tarzan bodde når jeg var liten. Innehaveren har noen søte kjæledyr her, en katt og en hund, samt en sebra, en struts, to vortesvin, en svær gris og noen søte steinspring antiloper. (Strutsen er forresten en bølle da den gikk til angrep på ryggsekken min når vi skulle dra og nappet ut en snor.)

På ettermiddagen ble det en kort gåtur langs elven i regnskogen, guiden vår, Jonathan, er utrolig kunnskapsrik og det er veldig interessant å høre på alt han kan fortelle om det vi ser. På kvelden ble det en stor BBQ aften og farvel med Afrika…

Etter en god frokost gradvis opplyst av soloppgangen, pakket vi sammen campsiten vår og satte kursen for neste som ligger lengre inne i Kruger parken. På vei ut fant vi spor etter en flokk med løver, vi fikk ikke sett løvene, men det er det nærmeste jeg har vært en løve så langt. Bare ved å se fotavtrykket til dette fantastiske dyret gir frysninger. Hovedmålet mitt med Afrika turen er jo å se løver, men jeg føler at håpet svinner for hver dag som går uten å få sett dyrenes konge… Kruger parken er jo en smule større enn frogner parken for å mildt, med sine 20 000 km2 er den like stor som Wales….

På vei ut av campsite ble ringen sluttet. Som når vi kom inn ble vi møtt av sjiraffer. Denne gangen var det to sjiraffer, en far og en sønn. Dem slynget seg mot hverandre, guiden vår fortalte oss at faren lærte sønnen og sloss. Jeg velger å tro den gav sønnen en god klem..

Lengre inne i Kruger parken fikk vi se mye flott. Mange forskjellig typer antiloper, sebra(som blir kalt for disko donkey, pga stripene og måten dem “rocker“ med hodet når dem går. Dette er ikke for å være kul, selv om det ser slik ut, men for at dem hører bedre da.) En elefant som tok morgenvasken ved et vannhull, flere sjiraffer, apekatter, gnu og vannbøfler. Ved et annet vannhull så vi flodhester og en svær krokodille. Vi har sett mange flotte og fargerike fugler. Deriblant to typer ørner, “Brown snake ørn” og “Sea ørn”. Men løven glimrer fortsatt med sitt fravær.

I vår nye campsite ble det grilling. Utrolig god mat, som ble avrundet med grilling av marsmellows, veldig kos under Afrikas flotte stjernefylte himmel. Veldig mange apekatter henger rundt denne campsiten, så her gjelder det å passe på tingene sine eller så er det små røverne kjapt ute.

Startet dagen tidlig med en kopp kaffe til de første solstrålene over savannen. Vi satte av sted tidlig for en liten gå tur rundt området hvor vi har campsite, På denne turen lærte vi om diverse dyrespor, hvordan økosystemet fungerer i Afrika samt noen historier fra buskemennenes liv.. I løpet av denne turen ble det holdt en god gammeldags spyttekonkurranse. Det var bare med en liten vri.. I Norge bruker vi morellsteiner, i Afrika bruker man det man har mye av. Sjirafflorter, små harde, sorte og runde. Det var noe jeg aldri har gjort før..

Etter utflukten ble det en stor brunsj hvor vi slappet av på utsiktspunktet. Der fikk vi se forskjellige innslag fra Afrikas mangfoldige dyreliv finne veien til vannhullet for å slukke tørsten. Vi fikk blant annet se antiloper, villsvin, gnu og sebra. Det var utrolig deilig å sitte under Afrikas varmende sol å se dyrelivet gå sin gang, veldig avslappende.. Men når livet er bare idyll, finner skjebnen alltids noe for å gjøre noe med det. Skjebnen kom denne gangen forkledd som vår kjære guide. Han fant en slange i et av treene i campsiten og ville at jeg skulle få se den på nærmere hold.(jeg må virkelig slutte å fortelle folk om min lille fobi…). Med en galmanns fryktløshet, startet han å jakte på denne slangen i treet, Steve Irwin kunne ikke ha gjort det noe bedre. Jeg heiet på den stakkars slangen sitt fluktforsøk, og heldigvis ble det bare med frykten, slangen kom seg unna…

På ettermiddagen dro vi ut for å finne dyrene når mørket faller på og se på solnedgangen. Vi stopper for å se på noen sebra og giraffer og en flokk bøfler, når noe stort beveger seg i buskene 150 m unna, til venstre for oss. To store han elefanter kommer gående ut av buskene rett mot bilen vår. Guiden vår ber alle sammen om å være så stille som man bare klarer å være.. Alle var helt stille, eneste jeg kunne høre var lyden fra dyrene og pulsen min som slo raskere og raskere etter hvert som disse kolosene nærmet seg bilen. Dem passerte bilen kun noen få meter bak oss, når dem forsvant inn i buskene på andre siden slapp jeg ut en lang pust, det føltes ut som om jeg hadde holdt pusten den siste timen…

Etter dette møtet fant vi en fin plass å se på solnedgangen. Vin, ost og en utrolig vakker solnedgang, det er ikke bare adrenalinfylt spenning man får i Afrika.. Her fant vi også en skorpion, dette til vår venn fra Singapore sin store glede..

Nå som solen hadde takket for seg og nattens mørke hadde tatt over savannen dro vi ut på jakt etter Afrikas natteliv(Nei, ikke den Happy Hour type natteliv). Det var veldig spennende å sitte i bekmørket mens vi fulgte lyskasterens jakt i buskene etter kattedyrene på jakt. Vi fikk sett sjakal, hyene og en siviakatt(husker ikke hva den heter, men tror det er nært.). Plutselig havnet vi midt i flokken med bøffaloer, det var den som vi hadde sett på tidligere før elefantene meldte sin ankomst. Veldig absurd å sitte fanget i bilen mens disse oksene tusler rundt deg og bryr seg ikke nevneverdig om at vi lyser dem midt i ansiktet..

Etter en solid frokost, lastet vi tingene våre i fremkomstmiddelet vårt. Er ikke helt sikker på hva den kalles, men det er slags ombygd lastebil med et spesialbygd glassbur hvor vi skuelystne er plassert. Denne skulle vi i hvert fall bli godt kjent med da vi hadde ca 500 Km å kjøre første dagen til den første leiren. Utstyrt med fotokamera og godt humør satte vi kursen nordover for å jakte på Afrikas dyreliv. Når man sitter noen timer å stirrer ut ruten, kan man ikke unngå å legge merke til skiltene langs veien. Det er noen skilt som jeg tror ikke vil komme til Norge med det første. Varselskiltene om kryssende elefanter og liknende er ganske opplagt. Men skilt som f.eks “Hijak Hotspot”, “pothole” hadde jeg ikke ventet. Guiden vår sa at sør afrikanere er verdens mest optimistiske folkeslag. I stedet for å fikse hullet i veien, eller arrestere bilkaprerne, setter dem opp skilt og håper problemene skal fikse seg selv. Et par timer utenfor Johannesburg møtte vi på tåke, denne såg ut til å komme fra intet. Tåken kom fra kullgruver og ikke moder jord.

Ved lunsj stoppet vi ved en plass kalt pilgrimsrest. Det første vi får øye på når vi går ut av bilen er en flokk apekatter leke i et tre rett ved siden av oss. Etter en god lunsj på det lokale pannekakehuset bar turen videre. Vi hadde et stopp til før vi kom frem til leiren vår, Blade kanyon. Blade er verdens 4. Største dal, det var et veldig flott skue fra utsiktspunktet vårt. På turen videre over fjellet møtte vi på tåke, denne gangen tykk tykk tåke fra moder jord. Når det stod på som verst hadde vi ikke mer enn fem meters sikt, jeg kunne så vidt skimte et skilt som fortalte at det var et stopp med utsiktspunkt….

Vi ankom parken og hadde håp om å se noen dyr på vei til leiren vår. Vi ble ikke skuffet, etter å ha kjørt ca 1-3 meter inn i parken ble vi møtt velkommen av en giraff. Giraffen var en gammel han giraff, giraffer vandrer i flokker, unntaket er når dem er gamle og drar på sin siste ferd, denne var på en slik ferd…

På kjøreturen inn til campsite så vi en hel del dyr, der i blant giraffer, sebra, gnu, sortrygget sjakal, antiloper, apekatter og fugler i flotte farger. Etter litt kjøring kom vi frem til campsite. Vi ble tildelt telt, jeg og innsektsstudenten fra Singapore delte hytte, han fikk ansvaret med å fjerne krypdyr fra teltet vårt, siden han liker slikt og jeg ville ikke skuffe han… Leirplassen har ingen gjerder som holder dyrene ute. Så etter å ha fått utdelt telt fikk vi en gjennomgang i hva vi skulle gjøre om en løve, elefant eller lignende kom på besøk.. Leiren er bygget på en liten høyde med utsikt til et vannhull som er opplyst om kvelden,. Det blir mørkt tidlig og raskt siden det er vinter i Sør Afrika på denne tiden av året. Med de første timene med mørke kommer også jakttiden for mange av rovdyrene. Det er helt utrolig hvordan jungelen går fra en full konsert med alle mulige dyrelyder, fra apekatter, fugler osv, til helt tyst, ikke en lyd blir laget under jakttiden, uttrykket stille som graven kommer krypende i bakhodet i det man sitter å ser utover den lydløse jungelen…

Vi laget bål og middag, mens vi satt å spiste middagen dukket det opp en stor flokk med elefanter nede ved vannhullet. Mitt kjennskap til elefanter begrenser seg til Asiatiske tamme og snille elefanter. Så når elefantene kom til syne følte jeg for å springe ned å klappe dem. Men etter guiden vår fortalte om hvordan den ville afrikanske elefanten virkelig er, forsvant den lysten like fort som den kom. Elefanter er et av dem farligste dyrene i Afrika, og et av dem dyrene som tar mest menneskeliv i løpet av året. Det var en stor flokk som slukket tørsten nede ved vannhullet. Etter en stund hørte vi noen lyder ved siden av teltene, elefanter lager mye lyd… Som sagt finnes det ikke noe gjerder som skiller oss og dyrene. Eventyrlystne gikk vi for å se hva det var. Vi så da en liten elefantfamilie, mor, far og barn.. Vi snek oss innpå den nærmeste, vi var 8 meter unna (jeg målte dagen etterpå) det er det nærmeste jeg noensinne har vært et så stort vilt dyr. Elefanten satte ikke like stor pris på denne situasjonen som oss skuelystne, så den begynte å gi beskjed om at dette var nært nok. Når et så stort dyr gir beskjed lyder man…. Men en anselig mengde adrenalin strømmende gjennom kroppen, tok vi oss opp til trehytten for å gi den avstanden den ønsket.. Etter dette møte vil jeg aldri glemme hvilken elefant er størst av den afrikanske og den asiatiske..

Forlot australsk jord kl 11, 12 timers flytur og 6 kryssede tidssoner senere kunne jeg sette foten ned på afrikansk jord. Forskjellen mellom landene lot ikke vente på seg. Kaos, lange køer, det tok meg litt over en time å komme gjennom pass og tollkontrollen på flyplassen. Jeg landet litt over kl fem lokal tid, hadde forhåndsbestilt skyss siden Johannesburg ikke akkurat er plassen å haike.. Sjåføren min, med navnet Judas, dukket ikke opp før kl åtte, så hans svik kostet meg noen timers venting. Det som gjorde ventetiden ekstra spennende var at dette var den kaldeste dagen i Sør-Afrika på lang tid.

Sjekket inn på hostellet til drifters, som var utrolig flott. Var heldig og fikk meg et toroms for meg selv. Toalettet var bygget inn i rommet som en stråhytte, en morsom liten detalj.. Et kort info møte, hvor vi ble presentert for guiden vår, Jonathan, hverandre og planen for de neste dagene. Vi var en liten gruppe, syv stykker for å være nøyaktig. En insekts-student fra Singapore, ei jente fra Canada, mor og datter fra statene og to jentespeidere fra Danmark. Det norske innslaget stod jeg for. Etter presentasjonen bar det rett til sengs for min del. Fortsatt på australsk tid og en smule sliten etter turen følte jeg ikke så veldig hardt for å være sosial.

En ting jeg kom til å tenke på når flyet landet i Johannesburg og pilot annonserte at vi var fremme. Han kunne for min del lett ha fortalt meg at vi var hvor som helst og jeg ville ikke ha funnet det ut før jeg hadde kommet til passkontrollen. Lurer på om det har skjedd før, at piloten har tatt en feil sving oppe blant skyene og havnet på feil plass… Mye rart man tenker på når man lider av jetlag..